Vi møter den britiske, men København-baserte designeren Michael Antrobus i et lokale midt i byen der han har en midlertidig soloutstilling.
Rommet er hvitt og rent som et museum, men stedet har siden 1987 fungert som både designbutikk og galleri. Det er en ramme som kler Antrobus’ design godt – han har et uttrykk som balanserer mellom det kunstneriske og det kommersielle.
Det er lett å lese, men har likevel den lille vrien som, akkurat som kunst, setter tanker og følelser i sving. Balansen har vært der helt fra starten.
Med materialet i hendene
Han har blant annet stilt ut på Saatchi Gallery i London, jobbet for designstudioet BKM i Wien – kjent for sin kunstneriske og filosofiske tilnærming – og arbeidet for den verdenskjente kunstneren og skulptøren Antony Gormley.
Der assisterte han i byggingen og installasjonen av skulpturene. Erfaringen ble avgjørende og hjalp ham med å finne retningen som designer.
– Gormley jobber med abstraksjoner av menneskekroppen på en måtes om utforsker hvordan vi eksisterer i rommet. Han reduserer kroppen til skulpturelle former som ofte er svært geometriske, forteller han.
En av de første skulpturene han jobbet på hos Gormley, var Firmament II. De tok et gipsavtrykk av Gormleys kropp og bygget deretter et nett – en slags «hud» – av to millimeter brede firkantede seksjoner i rustfritt stål. Det minner nesten om fiskenett, satt sammen av fem- og sekskantede flater. I løpet av de ni månedene de jobbet med verket, lærte Antrobus å sveise metall. Han ble fascinert av geometriske former, og han lærte å la materialet og prosessen lede ham.
– Både hos Gormley og under studiene på Kingston University oppdaget jeg at det er på verkstedet jeg virkelig finner formen på ting. Under utdannelsen hadde vi for eksempel et fag som het Intelligent Making, hvor vi fikk ett materiale og skulle jobbe intenst med det i seks uker for å se hva vi fikk ut av det. Det viste meg hvordan jeg liker å jobbe: å ha materialet i hendene og være fri til å eksperimentere. Jeg liker ikke når design bare er konsept og foregår oppe i hodet – det må også vokse fram mellom hendene. Jobber du på den måten, støter du på heldige feil og gjør oppdagelser underveis, forklarer Antrobus.
Papir fra Kyoto
Han foretrekker å jobbe med det aktuelle materialet, ikke med modeller i noe som ligner. For ham handler det om hvordan materialet oppfører seg når det behandles på bestemte måter. Formen ligger i materialet og dets iboende egenskaper. Men noen ganger kan en design starte et helt annet sted – for eksempel med en form.
– Ta lampen Drop. Den begynte egentlig med den matematiske formen «oloid», et tredimensjonalt buet geometrisk objekt som ble oppdaget av den tyske vitenskapsmannen og billedhuggeren Paul Schatz i 1929. Formen oppstår ved at to like store sirkler plasseres i vinkelrette plan, der sentrum på hver sirkel ligger på kanten av den andre. Slik dannes et sammenhengende, buet volum. Formen har alltid fascinert meg, så jeg endte med å 3D-printe den. Men når du printer, ender du jo opp med to halvdeler. Da jeg sto med dem i hendene, oppdaget jeg at de var interessante når man vrir dem og legger dem oppå hverandre. På den måten fikk jeg to skjell – som to muslingskall eller to kjegleformede deler. Kjeglen har jo lange tradisjoner i lampedesign, så da ble det en lampe. Etterpå måtte jeg finne et materiale som fungerte, og løsningen ble et laminert papir fra Kyoto, forteller Antrobus.
Lamper i harmoni
For å få bestilt papiret måtte han kjøpe en relativt stor mengde, og plutselig satt han med et materiale som også ble utgangspunktet for flere lamper, blant annet Cubic og Unit. Det illustrerer hvordan Antrobus lar prosessen lede ham – hvordan tilfeldigheter, feil og oppdagelser kan bli en del av det endelige uttrykket. Ved å jobbe med materialenes egenskaper og muligheter, i stedet for å presse konsepter inn i noe som ikke passer, får designene hans et mer naturlig uttrykk.
– I dag ser jeg hvordan tiden hos Antony Gormley formet meg som designer. Han jobber med kunst, jeg med design, så på en måte er vi forskjellige. Likevel har jeg tatt med meg mange av prosessene fra verkstedet videre. Og så handler det om følelsen objekter kan vekke i deg. Hos Gormley skjer det umiddelbart – han abstraherer mennesket, og det utløser naturlig nok emosjoner i oss. En lampe gjør ikke det, men jeg tror det handler om å redefinere hvordan vi ser på tingene rundt oss. En lampe skal først og fremst lyse – den trenger verken å skape glede eller sorg. Men jeg håper lampene mine kan skape ro og harmoni i et rom. Jeg tror det handler om å finne balansen, det øyeblikket der alt faller på plass, reflekterer han og utdyper videre:
– Jeg er ikke matematiker, langt ifra, men på et vis er designene mine forankret i en slags matematisk tankegang. Det føles nesten som en tredimensjonal ligning som må løses hver gang. Og når den går opp, oppstår det en ro, en balanse og en harmoni. For meg er design gleden ved å finne løsningen på et gitt problem. Jeg jakter på det øyeblikket der brikkene endelig faller på plass.
