Steffania og Sørens lamper er laget av pulveriserte skjell på deres hjemmelagde 3D-printer

Klassisk håndverk møter ny teknologi

– Under studiene jobbet jeg med 3D-utskrift og begynte å lure på om man kunne bruke skriveren på en annen måte. Vi fant ut at man faktisk kanbygge sin egen 3D-skriver, og det ble startskuddet for det vi driver med i dag, forteller Søren.

Begge har alltid vært veldig fascinert av møbeldesign, så det var naturlig å utforske hvordan 3D-utskrifter kunne brukes til nettopp dette.

– I de mange samtalene våre om hva god design egentlig er, og hva som inspirerer oss mest, har vi ofte endt opp med 50- og 60-tallet. Altså modernistisk design. Vi kom frem til at det som interesserer oss, er å bruke nåtidens teknologi, innovasjon og materialer til å skape noe nytt. Vi så en mulighet til å forene klassisk håndverk og 3D-utskrifter – men alltid med utgangspunkt i vår egen tid, forklarer Søren.

Han trekker parallellen til gullalderen for dansk design, der nysgjerrigheten på nye teknologier gikk hånd i hånd med solid håndverk.

Hjemmebygde maskiner og egne materialer

Russo Betak nøyer seg ikke med å bruke de teknologiene og materialene som er tilgjengelige – de utfordrer dem også og flytter grensene for hva som faktisk er mulig.

– 3D-utskrift er en teknologi innen digital produksjon. Til sammenligning er for eksempel laserskjæring eller CNC-fresing en subtraktiv metode, der man fjerner materiale til formen står igjen. Det skaper mye avfall. 3D-utskrift er derimot en additiv metode, der man bygger lag på lagtil man har en form. Men også denne teknikken har sine begrensninger ettersom den stort sett bruker plast, og vi bestemte tidlig at vi ikke ønsker å arbeide med plast, forteller Stefannia.

For å kunne lage design som både respekterte de klassiske møbeltradisjonene og samtidig var basert på bærekraftige materialer, måtte de utvikle både maskiner og materialer selv. Så under oppholdet i Lisboa begynte Søren å lære seg robotteknikk, maskinteknikk og programmering – alt for å kunne bygge sin egen 3D-skriver.

– Senere flyttet vi til Rotterdam, og der oppdaget vi at det å bygge egne maskiner faktisk er vanlig praksis i Nederland. Det er også en av grunnene til at mange av de store 3D-skriverne kommer nettopp derfra. Nederland er et sentrum for denne typen teknologi, og det å være omgitt av folk som bygger sine egne systemer, fikk fart på vår egen prosess, forteller Søren.

– Og så la vi til vårt eget preg på teknologien, supplerer Stefannia.

– Mange som jobber med 3D-utskrift, arbeider vertikalt. Vi var mer interessert i å jobbe horisontalt. Vi er inspirert av modernismen, da man eksperimenterte med formstøpt kryssfiner og formbøyd tre. Vi ønsket å jobbe flatt og skape formen etterpå, slik at det blir et samarbeid mellom menneske og maskin.

– Mange av ingeniørene som var rundt oss i Rotterdam, tenkte også utelukkende teknisk, legger Søren til.

– Vi kommer fra et helt annet sted, en mer kreativ og eksperimenterende verden, og måtte lære det tekniske underveis. Vi har en mer leken og utforskende tilnærming, og derfor har vi virkelig testet grensene for hva disse teknikkene kan brukes til. Som designer mener jeg at det ikke bare handler om å bruke verktøyet på enkleste måte, men også om å stille spørsmål og utfordre mulighetene det byr på.

Fra kaffe og alger til sagmugg og skjell

Etter utforskningen av det tekniske kom neste steg – materialene.

– Vi brukte rundt to år på å utvikle skriveren vår, og deretter startet en lang fase med utforskning av forskjellige materialer. Det åpnet seg en helt ny verden for oss, forteller Stefannia.

– Vi visste allerede at vi ikke ville jobbe med petroleumsbasert plast, altså materialet som benyttes i de fleste 3D-skrivere. Vi hadde lest om å blande biopolymerer med bioavfall og visste at det var mulig, men vi hadde aldri prøvd det selv. Så vi bestemte oss for å se hva vi kunne finne rundt oss – og teste det. De første forsøkene kom fra venner som drev kaffebrenneri. Kafferester ble til nytt materiale. Deretter fulgte avfall fra en algefarm, sagflis fra et snekkerverksted – og til slutt skjell fra en lokal fiskerestaurant.

– Hver kveld dro vi dit og hentet skjell – mest østers, blåskjell og kamskjell. Vi tok dem med hjem, vasket, tørket og knuste dem, til vi satt igjen med et fint pulver som vi blandet med biopolymerer, fortsetter hun.

– Vi oppdaget at ulike skjellarter har forskjellige egenskaper, noe som åpner for ulike muligheter i designen. Dessuten fungerer skjell utrolig godt som lysspredere. De består nesten bare av kalsiumkarbonat, en krystallinsk struktur som gjør at lyset reflekteres når det treffer. Det er perfekt til lamper, supplerer Søren.

Lamper farget av naturen

Det er lett å merke at både Søren og Stefannia er helt oppslukt når de snakker om erfaringene de har gjort seg underveis.

De understreker at dette selvfølgelig ikke er ny kunnskap for en kjemiker, men for dem handler et om å kaste seg inn i prosessen, forstå den og erfare selv hvorfor et materiale oppfører seg som det gjør.

– Det er nettopp i undersøkelsene, forskningen og eksperimentene vi finner den største gleden. Vi blir begge helt oppslukt av prosessen. For oss er det en oppdagelsesreise, der selve prosessen viser vei. Da vi oppdaget mulighetene i skjell, ble vi begge umiddelbart forelsket i materialet og visste at vi måtte lage noe av det, forteller de.

Skjellene ble utgangspunktet for Russo Betaks første design: en lampekolleksjon som til nå består av tre modeller i tre ulike farger. Fargene kommer fra den naturlige pigmenteringen i de forskjellige skjellene.

– Østersskjell har en grønn undertone fra algene som fester seg til overflaten. Kamskjell er stort sett hvite, mens blåskjell får sin karakteristiske farge fra koraller som vokser på skallet. Det er med andre ord skjellene selv som gir designen farge, forklarer paret.

En designers skrot, en annen designers gull

I starten sto de selv og skrubbet skjell fra en lokal restaurant i Rotterdam. I dag får de pulveriserte skjell levert fra en bedrift i Normandie, som har bygget en virksomhet ut av å samle inn og behandle de enorme mengdene med skjell som blir igjen etter franske skalldyrretter. Dermed kan Søren og Stefannia bruke tiden på å utvikle nye design, og de er langt fra ferdige med å eksperimentere.

– Vi vil fortsette å utforske nye materialer – det er en stor del av det vi driver med, forteller de.

– Drømmen er å bygge opp et bibliotek av materialer og farger, basert på naturlige pigmenter og avfall. Nylig testet vi med oker, og vi vil gjerne videreutvikle materialer laget av rester fra tre. Nå som vi er tilbake i Danmark, kunne vi godt tenke oss å samarbeide med møbelprodusenter som jobber med tre, og se hvordan rester fra produksjonen deres kan brukes i ny design. Vi er inspirert av de store danske designerne, og det ville være fantastisk å skape noe nytt av restmaterialene fra arbeidet deres.

Ambisjonen stopper ikke ved egne design. Russo Betak ønsker også å utfordre selve bransjen. I Nederland er det mye innovasjon og nytenkning, med et sterkt fokus på mulighetene som oppstår med ny teknologi. Det som mangler er ofte anerkjennelsen av klassisk og tradisjonelt design.

I Danmark er det motsatt: Her finnes en dyp respekt for håndverk, detaljer og materialforståelse, mens innovasjon tillegges mindre vekt. Duoen drømmer om å bygge bro mellom fordelene ved de respektive landene.

– Nå som vi er i Danmark, vil vi gjerne finne ut hvordan vi kan bidra, hvem vi kan samarbeide med og hva nytt vi kan tilføre. I Nederland pusher designskolene veldig på for at man som designer skal være innovativ og nyskapende, og vi elsket å være del av det miljøet da vi var i Rotterdam. Det ga oss en enorm energi – en energi vi gjerne vil ta med oss hit, forteller Søren.

– Det er utrolig mye talent her, men det er fremdeles rom for forbedring. Det er ikke like mye innovasjon. Vi er fantastiske på grunnformen – alt er gjennomtenkt, detaljene presise, materialene forstått. I Nederland går de gjerne rett på teknologien og glemmer ofte de grunnleggende verdiene.Så jeg føler at vi er – eller i det minste ønsker å være – resultatet av et møte mellom de to verdenene.

Skudt til tops med lynets hast

Russo Betak er et helt ferskt navn – mindre enn ett år gammelt. Likevel har de allerede rukket å høste internasjonal anerkjennelse, og fremtidenser lys ut for den visjonære duoen.

– I februar lanserte vi vårt første lysobjekt, Pelikanen, på Designbiennalen i Rotterdam. Der var vi en del av i This is Us-utstillingen, og det var stort å stille ut side om side med internasjonale navn som Sabine Marcelis og Jonas Lutz. Samtidig skilte vi oss ut ved å være de eneste som viste et tradisjonelt designobjekt med en klar funksjon – en lampe som lyser. Det er tydeligvis blitt ganske unikt å være tradisjonell, sier paret med et smil.

Utstillingen i Rotterdam åpnet nye dører. Kort tid senere ble de invitert til den prestisjetunge Collectible Design i Brussel, og senere fikk de presentere et nytt arbeid under The Sound of Material på 3daysofdesign i København – der BO BEDRE møtte dem første gang.

– Vi har så vidt begynt, og likevel har responsen vært enorm. Vi har kommet lenger enn vi noen gang kunne forestille oss. Etter noen år med stillstand på research-fronten har det gitt oss et skikkelig løft. Det er utrolig inspirerende å se at interessen er der – og at designene våre kan treffe på flere nivåer, sier de.

– Designlærere og -forskere vi har møtt, har fremhevet den tekniske kompleksiteten, mens andre bare lar seg rive med av uttrykket og stemningen. Begge deler er like viktige for oss.

Et bindeledd mellem det klassiske og det innovative

Målet er å finne den rette balansen mellom å skape design som er tidløs, men som likevel overrasker med noe helt nytt.

– Når vi utvikler et nytt produkt, ønsker vi å skape design med karakter – en gjenstand som forteller en historie, men uten å rope så høyt at man blir lei av den. Designen skal ikke være så ekstremt at den mister relevans etter kort tid. Den skal være noe du kan leve med, der du stadig oppdager små detaljer du setter pris på, forteller paret, som aldri ser ut til å stå stille.

Når vi spør om hva de arbeider med nå, er det ikke småtteri.

– Vi videreutvikler både materialene, maskinene og designene våre. Samtidig jobber vi med prosjekter som skalerer opp designen – installasjoner som kanskje til og med kan inngå i det offentlige rom. Det føles somom alt vi har jobbet med i årevis, begynner å bære frukt. Og det føles godt å være tilbake i Danmark. Vi kjenner at vi kan bidra med noe nytt, samtidig som vi trekker på den danske designarven som inspirerer oss så sterkt. Målet er å være et bindeledd mellom det klassiske og det nyskapene – ikke for å erstatte det ene med det andre, men for å bygge videre på noe som allerede har en sterk posisjon, forteller de.