Før- og etterbilder av nyrenoverte hus er alltid fascinerende, men for Birgitte Bruun er det som om sluttresultatet allerede åpenbarer seg i det øyeblikket hun ser et nytt prosjekt.
– Den visuelle sansen min er godt utviklet, og jeg ser ofte muligheter der andre ikke gjør det. Det føles nesten som å se huset for andre gang når det står ferdig, forteller hun.
Da Birgitte kom over den herskapelige villaen i Hellerup, så hun straks hvordan hun kunne bringe huset tilbake til fordums glans – og gjenskape både sjelen og skjønnheten i de arkitektoniske detaljene. Hun så for seg et hjem i hvitt, med lyse og mørke jordtoner, og en nøye sammensatt miks av eik, brunert messing og glass.
– Vi har begge hektiske dager og løper i alle retninger, så når vi kommer hjem, trenger vi å lande. Jeg elsker å se hjem med mønstre og sterke farger, men jeg hadde blitt stresset av å bo med det selv. Vi trenger ro rundt oss – derfor har vi valgt en harmonisk flyt mellom rommene, forteller hun.
Huset hadde ligget ute for salg i over to år. Mange ble skremt av hvor omfattende oppussingen ville bli – dette var tross alt langt mer enn «bare et strøk maling», som Birgitte sier.
– Det var beliggenheten og utsikten over Øresund som avgjorde det for oss. Jeg klarte å se forbi dårlig rominndeling og løsninger som ikke kledde huset. Så vi kastet oss ut i det – selv om vi måtte gi en del for huset og visste at renoveringen kom til å bli kostbar, forklarer hun.
Oppussingen tok halvannet år. Hallen ble åpnet opp, og en ny trapp ble bygget mellom første og andre etasje. Kjellertrappen ble flyttet og laget i samme stil som hovedtrappen. Rominndelingen ble endret, slik at de fikk sjøutsikt fra både kjøkken og spisestue.
– Målet var å få mest mulig ut av beliggenheten og utsikten. Vi ønsket en stil som både er stram og minimalistisk, men som samtidig – i våre øyne – har elementer som gjør det lunt og innbydende.
Med litt mindre plass enn de tidligere var vant til, ble det enklere å skape en følelse av sammenheng. De gjorde blant annet døråpningene større – noe som gir bedre romfølelse og flyt, samtidig som hvert rom fortsatt oppleves å ha en egen karakter og funksjon.
– Jeg kan for eksempel stå på kjøkkenet og se både sjøen, peisen og begge stuene, ut mot terrassen – faktisk nesten hele første etasje. Det gjør at kjøkkenet føles som hjertet i huset. Vi kan være sammen, men like- vel i hver vår sone. Jeg synes vi har klart å finne en balanse, og at vi rent estetisk har brakt husets sjel tilbake – gjennom mange små detaljer, sier Birgitte, som fant gamle tegninger hun tok med til en stukkatør, slik at alt listverk og stukkatur er laget etter originalene.
– For meg kommer estetikken først, men funksjonen må være en naturlig del av helheten. Jeg skjønner ikke hvorfor så mange kjøper gamle hus og pusser dem opp uten respekt for historien – når de rommer detaljer og sjel du aldri får i et nybygg.
Flere stusset over at paret ikke fjernet alle de gamle gulvene og la nye. Det lå fiskebensparkett i flere rom, men ellers var det mange ulike gulv. De valgte å beholde det de kunne, og supplerte med nytt i samme stil.
– Det er noe eget ved et gulv som knirker og har litt liv. Det er jo bare en del av sjarmen, og det vitner om alder, sier hun.
Siden huset i seg selv er så vakkert, har Birgitte flere ganger lurt på om det i det hele tatt er nødvendig med gardiner. Hun har kommet til at det ville være synd å dekke til de høye vinduene og de unike detaljene med tekstiler. Lyset var faktisk noe av det første hun falt for.
Mørkbeiset eik på kjøkken, bad og garderobe står i kontrast til de lyse store rommene. Huset er møblert med kunst, nøye utvalgte møbler og noe vintage design. Nåtid og fortid lever side om side og speiler balansen mellom de originale detaljene og parets livsstil – akkurat slik hun hadde sett det for seg.