Familien har bosatt seg på en gård fra 1700-tallet sammen med syv andre familier

Det unge belgiske paret Jesse og Jolijn tok med seg sin lille sønn og flyttet ut av storbyen Antwerpen for å bosette seg på en gård fra 1700-tallet sammen med syv andre familier. Resultatet har blitt en perfekt kombinasjon av by og land – nytt og gammelt.

Marzia Nicolini

— 23. juli 2024

Du kan trygt si at Jesse Willems og kona Jolijn Mathijssen fikk et tilbud de ikke kunne si nei til. Han er tidligere fotograf, nå kunstner på heltid, og hun er utdannet innen kommunikasjon med spesialisering på byplanlegging. Det var mens de bodde i sentrum av Antwerpen i Belgia at en venn fortalte dem om en gård fra 1700-tallet, som lå i utkanten av byen og var til salgs.

– Gården og eiendommen var for stor og kostbar til at vennene våre kunne kjøpe den alene, så de lette etter noen som var interessert i et bofellesskap. Ettersom jeg vokste opp i dette området, kjente jeg til gården og tente straks på ideen. Alt var falleferdig, og bygningene rundt våningshuset måtte bygges om. Det endte med å ta oss og syv andre familier nesten fem år å fullføre prosjektet, forteller Jesse.

Men de fikk jobben gjort, og siden eiendommen ligger i et naturreservat, bor de nå omgitt av grønt, samtidig som det bare tar dem 20 minutter å sykle inn til sentrum av Antwerpen.

– Både Jolijn og jeg jobber i byen, så den korte avstanden er praktisk. Likevel føles det som vi kommer oss litt bort fra alt, og fordi jeg er interessert i fugler, er jeg virkelig glad for å kunne bo så nære byen, men likevel kunne se 50 fuglearter utenfor stuevinduene. Alle familiene har hvert sitt hus, men vi deler fellesområdet og et felles hus, som er perfekt til store sammenkomster som vår årlige julefest. Vi har også to store sykkel- og hageboder, felles kjeller og hage. Hagen er så stor at det nesten aldri føles trangt. Vi har stor plen, frukt- og kjøkkenhage, og i tillegg kan barna leke i skogen rett bakenfor.

Hjemmet til Jesse, Jolijn og den 18 måneder gamle sønnen Paolo, kjennetegnes av de mørke ytterveggene. Veggene bidrar både til å skape en kontakt med den omliggende skogen og minner om byggets tidligere funksjon, her lå nemlig maskinhallen på gården.

– Vi bevarte størrelsen, men bygget om alt innvendig. Og ved å bruke bærekraftige materialer har vi klart å bygge energinøytralt. Vi ønsket at huset skulle ha sjel, så derfor valgte vi naturlige materialer. Det mørke treverket på utsiden er på en måte symbolsk for et hus som ligger i skyggen av våningshuset. Inne har vi valgt å ikke male veggene, men i stedet har vi en pusset overflate som ser flott ut i sollyset. Kjøkkenet er av valnøtt, og bruken av katedralglass er en detalj som går igjen flere steder i huset. Vi valgte å holde veggene ganske nøytrale og heller la farger kommer til syne i kunstverkene og møblene, forteller Jesse.

Jesse omtaler seg selv som en ivrig samler. Han blir tiltrukket av vakre gjenstander, og han elsker å finne skatter på lokale loppemarkeder, ofte sammen med lille Paolo. Men likevel har innredningen en sterk minimalistisk «less is more»-følelse, og de hatt hjelp av interiørdesigner Stijn Janssen for å få det ønskede uttrykket..

– Vi elsker designselskapet Axel Vervoordts Wabi-tilnærming – en søken etter skjønnheten i det ufullkomne. Så det at huset skulle ha sjel sto øverst på ønskelisten.

De mange håndplukkede funnene er en viktig del av innredningen. Alt synes å sameksistere på et vis som skaper en behagelig og harmonisk atmosfære. Jesse er likevel ikke i tvil om hva han liker best.

– De trebeinte stolene og det runde sofabordet som jeg har fått av besteforeldrene mine. De sto på gården hjemme hos dem, men da de bestemte seg for å flytte, fikk vi dem. De mener å huske at de kjøpte møblene på 1970-tallet en gang, men utover det visste de lite om dem. Jeg fikk restaurert møblene og undersøkte litt. De viste seg å være tegnet av den franske designduoen Adrien Audoux og Frida Minet på 1950-tallet. Bortsett fra sengen, sofaen og spisebordet, tror jeg ikke vi eier noe nytt. Alt vi eier er minst 50 år gammelt. Kunst spiller også en viktig rolle for helheten og er gjerne det de kjøper nytt.

– Da Jolijn og jeg kjøpte vårt første kunstverk, en stor kulltegning av Rinus Van de Velde, var det sannsynligvis det største beløpet vi hadde betalt for noe. Helt til uken etterpå, da kjøpte vi vårt første hjem. På det tidspunktet føltes det utrolig dumt å kjøpe begge deler med knapt en ukes mellomrom. Men siden den gang har han blitt en av de mest ettertraktede belgiske kunstnerne, så vi er veldig begeistret for å dele hus med et av verkene hans, avslutter Jesse.