Gjemt bort mellom frukttrær og pinjer ligger et tidløst feriehus inspirert av nordisk arkitektur
På den storslåtte mallorkanske landsbygda, hvor mandeltrær og frodige åkerlapper rammer inn horisonten, har Paul H. Amble og arkitekt Håkon Vigsnæs skapt et tidløst prosjekt som smelter sømløst sammen med naturen.
Av– Jeg synes huset er enda finere i dag, sier Paul H. Amble.
– Det holder seg veldig godt, det er et trendløst prosjekt, samtykker arkitekt Håkon Vigsnæs.
Det har gått over 25 år siden Amble og hans to partnere fant drømmetomten midt på øya, to mil unna nærmeste strandparasoll.
Her, i en terrassert skråning med utsikt over mandeltrær og åkerlapper, stod et delvis sammenrast steinhus, en ruin av et oksefjøs. Fjøset står der fortsatt og er i dag en integrert del av det nye huset, som altså ikke er helt nytt lenger, det heller.
Nordmannen hadde kontaktet arkitekt Håkon Vigsnæs med ønske om å bygge en firmahytte på stedet. Da var det naturlig å ta utgangspunkt i fjøset og den eksisterende terrasseringen av tomten.
– Prosjektet er en slags armering av naturen, men på naturens betingelser. Vi har forsøkt å bygge så diskret som mulig, og tilrettelagt for at det kan gros til, forteller Vigsnæs.
Spiseplassen på kjøkkenet benyttes når været ikke spiller på lag. Herfra har man fortsatt god kontakt med landskapet utenfor. Foldedørene i glass kan skyves til side for å viske ut skillet mellom inne og ute. Himlingen er kledd med tegl fra et lokalt byggevarehus, og som vanligvis ikke benyttes eksponert.
Kjøkkenlivet sirkulerer rundt øya midt i rommet. Bak skyvedørene finnes et rom der det kan myldre litt uten at kjøkkenet blir rotete. Vinduene som er plassert høyt oppe på veggen, bidrar til naturlig ventilasjon.
Det langstrakte huset er lagt parallelt med skråningen, med et stort uteareal i forkant. Nedenfor den oppbygde steinmuren vokser et mangfold av busker, blomster og frukttrær. Prosjektet er designet av daværende arkitektkontor Jarmund og Vigsnæs i samarbeid med den spanske arkitekten Carlos Albisu.
Det opprinnelige huset – fjøset – er fortsatt frittstående og skiller seg fra sine to mer skarpskårne nabobygg ved sin røffe fasade. Ca’n Bovet betyr «den lille oksens hus».
Den skyggefulle, men like fullt åpne og luftige spiseplassen under pergolaen er stedets naturlige samlingspunkt. Fraværet av rekkverk gir frie siktlinjer ut over landskapet.
Soverommene er luftige og spartanske. Sjatteringene i murpussen er dekor nok i seg selv.
Eierne ønsket naturlig ventilasjon fremfor aircondition. Da slipper man å holde dørene lukket til stadighet, og man slipper også lyden av durende apparater. Derfor har oppholdsrommene stor takhøyde med vinduer høyt oppe på veggen, der luften kan sirkulere.
Det går for det meste i jordfarger inne, men på baderommene plukker gulv- og veggflisene opp fargen fra bassenget. Huset har ingen interne ganger eller korridorer. Om du ikke skal bruke badet som gjennomgangsrom, må du ta omveien om terrassen.
Atkomsten går via en bred steintrapp som leder opp til uteområdet. Huset gjør ingen forsøk på å konkurrere med pinjene om å ruve i landskapet.
Søylene bidrar både til å holde fasadeutkragningen oppe og til å holde minnet om det gamle fjøset levende.
Selv om den subtropiske solen kan lokke, er det mest komfortabelt å oppholde seg i skyggen. Arkitekturen legger opp til at man kan holde seg unna solen mesteparten av dagen, og samtidig være ute. Lokal bambus er benyttet som tak over uteplassene. Dekket er ikke helt tett og slipper gjennom tynne striper av sollys.
Bygget trekker på prinsippene om en intim landsby, der mellomrommene mellom bygningskroppene danner trange smug, mens terrassen er det offentlige rom der man sosialiserer.
