Nicholas´ eksentriske stil er en flukt vekk fra trender

Nicholas Manville er en kreativ kosmopolitt. Hjemmet i København vitner om at han har bodd flere steder i verden og har en sterk interesse for kunst, kultur og vakre gjenstander. Bli med innenfor i et hjem som tegner et portrett av eieren.

Trine Joerck

— 25. januar 2023

Som å reise til et nytt land for første gang

Å gå inn i Nicholas Manvilles hjem på Gammelholm i indre København er som å reise til et nytt land for første gang. Det er så mange ting å oppdage her, så mange stemninger. Så mange inntrykk. I sentrum av det hele er selvfølgelig selveste Nicholas Manville.

Og hjemmet gjenspeiler livet hans. Et liv som er noe utenom det vanlige og som har estetikk som en av sine bærebjelker.

– Jeg vokste opp i Washington, D.C. Familien min har bodd der i 5-6 generasjoner, så historier fra fortiden har alltid flettet sammen til en større fortelling. Stilmessig har mamma alltid vært en stor inspirasjonskilde. Hun hadde bare det "lille ekstra". Og så onkelen min, som hadde boligforretninger i hele regionen. Jeg satt klistret til ham. Hver helg dro vi på auksjoner sammen, og senere viste det seg at vi gjennom årene hadde budt mot hverandre på de samme tingene på forskjellige auksjoner.

– Da jeg var 17 år gammel, flyttet jeg til New York. Det var egentlig mest bare for å være i byen, men jeg gikk også på universitetet der. Jeg var så heldig å få med meg det siste av 80-tallets New York, som var en magisk og levende kulturell epoke.

Nicholas Manville er kreativ direktør i smykkefirmaet Aekt, som utelukkende jobber med sporbare diamanter.

Panelene på veggen er fra 1700-tallets Sveits. De ble kjøpt av venninnen Marilyn Garrow, som er tekstilforhandler i London. Sofaen Addition er designet av Kaare Klint og er fra Carl Hansen & Søn. Tresokkelen er Boris Peianovs Safe Space, kjøpt fra Tableau. Det lilla minibordet i slangeskinn er identisk med telefonbordet som hertuginnen av Windsor hadde. En maiskolbe fra Mexico er blitt til en lampe. Ved siden av står en fugle-skål av den italienske keramikeren Paola Staccioli, og ved siden av står en liten sølvmugge brukt som vase, designet av Verner Panton i 1988. Den store grønne vasen ble laget av ND Dolfi i Montelupo, som ligger utenfor Firenze. Det er en keramiker som Nicholas har jobbet med i årevis på prosjekter for Bergdorf Goodman, Kelly Wearstler og andre. ND Dolfi er Nicholas sin absolutte yndlingskeramiker.

Historiske arvestykker

– I dag bor jeg i København sammen med mannen min, Trent Biltoft, som er arkitekt, og vi har vært sammen i mer enn 15 år. Han jobber med restaurering og interiørdesign, så vi har en fin balanse mellom objekter og struktur. Estetisk er vi nesten alltid 100 % enige, det er nok grunnen til at vi har vært sammen i 15 år, sier Nicholas smilende.

Nicholas studerte historie i New York, og kjærligheten til emnet er innebygd i mange av gjenstandene som hjemmet er dekorert med.

– For eksempel var stolen som står på kjøkkenet i København i dag opprinnelig i president Franklin D. Roosevelts hjem. Nicholas' oldemor, som var nabo til presidenten, kjøpte to stoler av mrs. Roosevelt, og de har vært i familien siden.

I tillegg vitner et stort kunstverk, arvet fra besteforeldrene, om kinesiske forbindelser, fordi Nicholas' besteforeldre bodde på 20-, 30- og 40-tallet i Shanghai, der moren til Nicholas ble født. Kinesisk historie og kultur har derfor alltid vært til stede i Nicholas' liv og har formet hans selvforståelse.

I tillegg til historiens sus er det også en slags musikalitet i hjemmet. Både konkret i form av gull- og platinaplater og i en underliggende sans og rytme i hjemmets atmosfære. Og det har noe med det å gjøre, for musikk har alltid vært en stor del av livet til Nicholas.

Det gule teppet er tibetansk og er fra 1900-1940. Det ble reddet ut av en gjenruksforretning i Atlanta - hvor Nicholas i tillegg har kjøpt mange av juldekorasjonene til Bergdorf Goodman igjennom tiden.

Stolen er fra Roosevelts hus i Washington D.C. Nicholas´oldemor bodde ved siden av og kjøpte to stoler av Mrs. Roosevelt. De har helt siden da vært i familiens eie, og Nicholas husker dem tydelig fra barndommen sin. Han arvet dem da hans bestefar døde. De ble renovert i Danmark og trukket med ull fra Letland.

Å følge sin store lidenskap

– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med musikk, så jeg gjorde alt jeg kunne for å få en fot inn da jeg var yngre. Jeg jobbet på radiostasjoner, i plateselskaper, klubber, spilte selv, danset. Dette førte til at jeg etter utdannelsen ble ansatt i et plateselskap i New York. Her var jeg blant annet manager for artister som TLC, D'Angelo og Notorious B.I.G., som jeg har reist verden rundt med.

– Min karriere i musikkbransjen kulminerte i en omfattende arbeids- og turnéplan med Prince i forbindelse med Emancipation-albumet hans. Det var en merkelig, vill og komplisert epoke, og etter det fikk jeg nok. Det var en unik måte å se verden på som ung, men det fungerte ikke som en livsstil i lengden, sier Nicholas.

Etter musikken vendte Nicholas tilbake til sin andre store lidenskap, som han hadde med seg fra barndommen – nemlig interessen for design, interiør og vakre gjenstander. En lidenskap som skinner på alle måter i hver detalj i hjemmet.

Lampen Biting Horse Head er et annet verk fra Nicholas' yndlingskeramiker, ND Dolfi. Hvis huset begynte å brenne ville det være den første tingen han tok med seg! Djevelhodet er fra loppemarked i New York. Eskene er gaver som parret har fått av venner i løpet av årene. Slangene er den del av en utstilling av venetianske skapninger i bronse som man kan finne rundt i huset. Bronsevasen er fra 1920. Det var en gave til Nicholas´ tippoldemor.. fra en elsker i Japan.

Entrèen er utsmykket med tallerkner fra Fornasetti. De bærer navnet Adam og er fra 60-tallet. Maleriet til høyre er Mogens Lohmanns A.A.X fra 1965. Til venstre, lenger ned i gangen, henger det en tegning av Nicholas selv, som han lagde da han var 15 år gammel. Den vant som beste tegning ved Washington D.C.s studentkunstnerutstilling. Stoler er Hans J. Wegners Wishbone-stol.

En fantastisk og morsom tid

– Da jeg avsluttet karrieren i musikkverdenen, måtte jeg begynne på nytt. Jeg dukket opp på Barneys New York og tryglet dem om å jobbe i hjemmeavdelingen deres. De ga meg en sjanse og jeg ble den eldste assistenten på avdelingen deres noensinne, sier Nicholas lattermildt.

– Deretter flyttet jeg til Bergdorf Goodman, hvor jeg hadde ansvaret for innkjøp og alt det visuelle. Stedet ble besøkt av endeløse strømmer av de rike og berømte, og det var alltid et spennende sirkus å være i. Det gjorde også at jeg – igjen – fikk reise verden rundt i rundt ti år, men denne gangen for å oppdage små håndverkere, vintagebutikker og antikvitetsbutikker, samt å jobbe med noen av de beste møbelbedriftene i verden. Det var en fantastisk travel og morsom tid – fylt med stor kreativitet, minnes Nicholas.

Etter Barneys og Bergdorf Goodman ble Nicholas rekruttert til Ralph Lauren, hvor han skulle hjelpe dem med å bygge hjemmeavdelingen deres.

Omtrent samtidig begynte han også å jobbe med den nå verdenskjente interiørdesigneren Kelly Wearstler, som nå er hans gode venn. Nicholas ble raskt litt av et navn på den globale interiør- og designscenen, og ryktet om mr. Manville kom seg helt til København, hvor Georg Jensen tok tak i ham. Her skulle han bli deres kreative leder.

Det grønne skapet Malachite Trumeau er designet av Piero Fornasetti i 1956. Nicholas Manville og hans mann, Trent Biltoft, fikk skapet etter å ha besøkt fabrikken med Barnaba Fornasetti, og etter å ha bodd i den originale Fornasetti-leiligheten i Milano. Papirblomsten er fra parrets niese, og porselenskapet med en detaljen i bronse er fra et loppemarked i Paris. Det er en kjærlig påminnelse om parrets andre hjem, The Big Apple (New York).

En visjon om å verdsette vakre ting

– Siden jeg var barn har jeg beundret Georg Jensen. Jeg likte derfor godt ideen om å komme bak fasaden til en merkevare basert på så mye arv og tradisjon, og for å hjelpe dem med å skape en vei videre. I begynnelsen jobbet jeg fra New York, men da de også la smykker til mitt ansvarsområde, ble det klart for meg at jeg måtte være i København. Her jobbet jeg med talenter som Jacqueline Rabun, Ilse Crawford, Sophie Bille Brahe, Nendo, Aurélien Barbry samt arven fra designikoner som Henning Koppel, Sigvard Bernadotte og Nanna Ditzel. Det var en ære og et privilegium.

– For meg var tiden hos Georg Jensen en utdanning i den dype respekten for designprosessen som råder i Danmark, sier Nicholas.

I dag jobber han for en rekke ulike store selskaper som Moda Operandi, LVMH, F. Schumacher & Co. samt det danske selskapet Aekt, som lager smykker av ekte diamanter som kan spores. Den røde tråden i alt Nicholas gjør er å forstå og organisere kreativ energi i en form som kan nytes av et bredt publikum. Hans misjon er å få folk til å sette pris på vakre ting og ta vare på godt håndverk og de gode, gamle håndverksdydene og tradisjonene som finnes i mange kulturer. Denne tankegangen kan man tydelig se i hjemmet hans, som sporer stor innflytelse fra både moren og onkelen.

Skjenken, Rungstedlund, er av Ole Wanscher. Skålen til venstre er av den parisiske kunstreren Sylvie St. Andrè Perrin, som er en gammel venn av parret. Den andre er fra Georg Jensen, og vasen er Ritalgi av Venini. Bildet kjøpte Nicholas i New York da han var 22 år. Det var en av 100 selvportretter, som en mann i nærheten av Christopher Street solgte.

Stolen har fått navnet Giraf. Den er funnet i Aarhus. Nicholas og Trent har fått den trukket med et antikk skjerf kjøpt i Guatemala. Den er sydd på av L.M. Tapetsererne, som har sydd det fast med mer enn 300 messingsømmer.

Det handler ikke om statussymboler eller penger

– Jeg har alltid vært så heldig å ha bodd med vakre gjenstander. Og det handler ikke om statussymboler eller penger, men mer om prioriteringer og en åpenhet for å se skjønnhet der du minst venter det. Foreldrene mine har alltid vært oppmerksomme på detaljer.

– Som barn ble jeg alltid fortalt hvorfor noe var bra. Det kan være en knapp på jakken min, min bestemors serviett, et maleri. For eksempel har jeg ikke hatt dør til soverommet mitt på flere år fordi foreldrene mine lette etter det rette dørhåndtaket.

– Slik var det, og det er rett og slett slik jeg ser verden. Det betyr alt for meg å omgi meg med objekter med en historie. Jeg er her på grunn av folks handlinger i fortiden. På grunn av deres engasjement, kjærlighet, støtte og vennskap. Et hjem gjenspeiler livet ditt – og dette er mitt! Jeg har til og med noen kjøkkenhåndklær fra bestemor som sikkert er 100 år gamle og jeg bruker dem hver dag.

– Jeg tenker på kvaliteten som har gjort at de holder – selv om de har blitt brukt i den mest jordnære situasjonen du kan tenke deg. Jeg føler meg heldig som har så mange ting med en historie. Stilen vår kan nesten sies å være en flukt fra trender. Det er bare oss – ting vi liker, ting som er personlige. Jeg liker at hjemmet minner meg om familie, venner, reiser og opplevelser. Og sånn er det i hvert hjørne av leiligheten. På en eller annen måte skaper alle disse tilfeldighetene en sammenhengende, rolig horisont.