Fargeeksperten har lekt med lys, farger og rom på helt nye måter i familiens nybygde leilighet

Bringebærrøde dører, blålige nyanser og brune vegger

Det er fire år siden eiendomsselskapet Carlsberg Byen ba Josephine og samarbeidspartneren &Drape om å innrede den moderne toppleiligheten med farger og gardiner. Hun fikk nøklene, slik at hun i ro og mak kunne gå rundt og bli kjent med rommene.

– Det er en faglig utfordring å jobbe med farger i et nybygg. På den tiden jobbet jeg mest med fargesetting av eldre leiligheter og herskapsvillaer med høye paneler og stukkatur – steder der min måte å jobbe med arkitektoniske detaljer falt helt naturlig. Jeg var klar for å utfordre meg selv, sier hun. Men det ble raskt klart at hun også hadde funnet sitt nye hjem. Leiligheten er sørvendt, alt var malt hvitt, og møtet mellom de moderne, rene linjene og det skarpe lyset ble hennes største utfordring.

– Hvitt kan gi et rolig uttrykk, men her ble det nesten så intenst at jeg fikk hodepine. Jeg har jobbet med farger i 24 år, og mye av det jeg hadde lært opp gjennom årene, måtte jeg egentlig bare legge til side, sier Josephine. Hun så raskt at lyset måtte filtreres og dempes for å skape den roen og varmen hun ønsket – slik at overflatene kunne inngå i en stemningsfull dialog med kunst og interiør. De hvite veggene ble erstattet med en sart rosatone kalt Under My Skin, som går igjen i hele leiligheten. I tillegg har hun brukt tydelige kontraster: en brunlig vegg i stuen, bringebærrøde dører og himlinger malt i en kjølig, blåaktig hvit. De små sprekkene mellom platene i taket er malt i ulike nyanser som bryter opp flaten, deler rommet i soner og understreker funksjonen i hver del. De markerte linjene i taket kan nesten leses som en moderne tolkning av stukkatur. Hun valgte også å male mønstre på de håndvevde gardinene for å tilføre et kunstnerisk lag. Tekstilene demper lyset og tilfører mer taktile kvaliteter i et moderne rom som ellers kunne blitt litt for stramt.

Leiligheten på 97 kvadratmeter har to stuer og to soverom, hvor bare det ene kan lukkes helt. Selv om hun kom fra en 200 kvadratmeter stor herskapsleilighet, passer størrelsen dem fint. Bare den yngste av barna bor hjemme, og planløsningen er effektiv og har moderne tekniske løsninger.

– Men når alt er åpent, kan det lett virke rotete og usammenhengende. På samme måte som jeg har jobbet med overflater og farger, har jeg også arbeidet bevisst med å dele leiligheten i soner for å skape orden, forteller hun. Et viktig valg var å gjøre en større gang om til et kunstgalleri. Hele veggen mot vinduene er fylt med kunst som er samlet gjennom mange år. Ved å skape en naturlig forbindelse mellom kjøkken og stue har de gitt gangen en ekstra funksjon. Samtidig understreker det hvor viktig kunsten er for henne.

– Kunst er som et speil, en parallell virkelighet jeg trenger som motvekt til det virkelige livet. Den gjør det mulig å løfte blikket fra det konkrete, men også å dykke dypere ned i de mer sårbare lagene av tilværelsen. Vi lever i en brutal tid med kriger og klimakatastrofer. Kunst gir håp. Den minner meg om at min verden, full av farger og stemninger, finnes side om side med alt det vanskelige. Når jeg trår ut av min private sone, er jeg fortsatt en del av vår felles verden. Det må vi ikke glemme, sier hun. Og når hun går ut, befinner hun seg i et nærmiljø som etter hvert har fått like stor betydning for henne som selve leiligheten.

– Jeg falt for blandingen av historie og en spennende ny bydel. De fleste andre byfornyelser har ikke den samme forankringen i det gamle. Carl Jacobsen, ølbryggerens sønn, var opptatt av arkitektur og kunst – og mye er heldigvis bevart. Området minner om en italiensk landsby, og i motsetning til mange nyere bydeler, hvor høye bygg og brede gater skaper distanse, finner man her intime gater, grønne lommer med benker, kafeer og restauranter. Det er luftig i høyden og tettere der folk ferdes, sier hun – og legger til at flyttingen har gitt dem et uteliv som virkelig er gull verdt. Motstanden hun en gang hadde mot å bo i et moderne bygg, virker helt uforståelig i dag.

– Jeg trodde jeg ikke kunne leve uten sjarmen, detaljene, historiene, stukkaturen – ja, til og med de synlige radiatorene som den gamle herskapsleiligheten hadde. Romantikeren i meg klarte ikke å se for seg at man kunne skape den samme «hyggen» i et nybygg. Det kan man heller ikke – men her har vi funnet en annen form for hygge.