Monicas spektakulære hytte ligger så avsides til at vinduer og dører måtte leveres med helikopter

To deler forbundet av en terrasse

Paret har venner i området og var derfor godt kjente på Torö. Hytta som lå der var gammel, men Monica så potensial.

Fjellknausene og sjøen var fantastiske omgivelser, og på tomten vokste det utallige planter som skifter farger gjennom sesongen, og de minnet henne om oppveksten i Lappland.

Det er også i Nord-Sverige hun har funnet materialene og håndverkerne som har bygget hytta. Den er reist i furu, et tre som er kjent for å vokse langsomt, noe som gjør det ekstra holdbart. Fasaden er behandlet med OrganoWood, og med tiden vil vær og vind gi den en lys gråfarge.

Begrensninger brukt som veivisere

– Vi ønsket å bygge så enkelt som mulig, slik at hytta ble en del av omgivelsene. Det skulle føles som at den ble en ny struktur i naturen, sier Monica.

De iboende begrensningene som fantes, har Monica brukt som kreative veivisere. Hytta er bygget i fotavtrykket til den som sto der fra før, og så er det selvfølgelig naturen rundt – spesielt fjellknausene – som innskrenket mulighetene.

Ideen om å bygge to separate hus forbundet av en terrasse ble derfor født av praktiske hensyn. De skulle bygge på samme sted og samtidig skulle den nyoppførte delen få 180 graders utsikt. Et grep som krevde akkurat denne utformingen – for ellers ville ikke konstruksjonen klart å bære alle de nye vinduene.

"Du stopper automatisk og kjenner på øyeblikket"

Løsningen har imidlertid også vist seg å ha en bevissthetsutvidende virkning. De to husene er delt slik at den ene inneholder sosiale funksjoner, som stue og kjøkken, og den andre to soverom.

Det betyr at du må gå over terrassen for å legge deg. Og selv om avstanden bare er det Monica beskriver som «et langt skritt», er effekten virkningsfull: Du stopper automatisk, enten det er kald høstvind eller lun sommertemperatur, og kjenner på øyeblikket.

– Jeg liker de tomme rommene som oppstår mellom byggene, fordi de minner meg på at jeg er ute. Å bevege seg mellom de to husene skjerper sansene, og du føler fysisk at du flytter deg. Det gjør vi ikke hjemme i byen når vi skal gå fra et rom til et annet. Da er vi inne. Denne lille gåturen gjør meg mer bevisst på omgivelsene mine, forteller hun.

Som en hyllest til den gamle hytta, som var Falurød, tok hun vare på og brukte takbjelkene om igjen – man kan se dem under overhenget. Og slik ble praktiske hensyn en del av estetikken og arkitekturen – det gamle er en del av det nye.

– Jeg føler en enorm frihet hver gang jeg kommer dit – det er en egen hyttefølelse. Der råder naturen og livet er enkelt, avslutter hun.