Vinterparadis i Alpene: Marisas omfattende renovering har oppnådd det alle sa var umulig

– Jeg håper det kan være en oppmuntring og inspirasjon for andre som vil bevare historiske bygg på en bærekraftig måte, sier Marisa om den hyggelige hytta.

Martina Hunglinger

— 26. desember 2023

Marisa Daut, som er født i Hamburg og bosatt i London, har lenge vært interessert i fredede bygninger. Som barn pleide hun å tilbringe somrene på den østerrikske landsbygda ved Kitzbühel, og hun har alltid følt seg knyttet til det fantastiske landskapet og den avslappede livsstilen.

Allerede den gangen drømte hun om å bo på en liten gård.

Da verden var koronastengt, tilbrakte hun mye av tiden med å gå turer i Tyrol. En dag hun var ute, fikk hun øye på et håndskrevet Til salgs-skilt ved et forfallent, gammelt gruvearbeiderhus – et «Knappenhaus».

Marisa forelsket seg i det historiske huset som ingen hadde hatt pågangsmot nok til å kjøpe og begynne å restaurere. I tidligere tider ble disse husene brukt som varmestuer for arbeiderne som jobbet i sølv- og kobbergruvene.

Ville bevise at det kunne bli et hyggelig feriested

Marisas personlige mål var å bevise at den falleferdige hytta kunne bli et hyggelig feriested for henne selv, datteren Livia, venner og familie.

Renoveringen skulle utføres i henhold til miljøvennlige byggestandarder, og målet var at hytta skulle oppnå høyest mulig klimasertifisering. Myndighetene anså det som ganske umulig, for inntil da hadde bare nye boliger fått sertifiseringen. Hun klarte imidlertid ikke bare kravene – huset endte med å bli sertifisert som Miljøfyrtårn, en høyt anerkjent statlig utmerkelse for bærekraft. Departementet vurderte ikke bare energieffektiviteten, men også beliggenhet, kvalitet på byggematerialene og konstruksjonen, samt viktige aspekter som husets tilstand og levetid.

– For å installere gulvvarme og isolasjon ble huset løftet på stålbjelker, slik at vi kunne grave under. Det ble nemlig regnet som for risikofylt å flytte på det, og gravearbeidene måtte gjøres mer eller mindre for hånd, forteller Marisa.

Det var også vanskelig å finne en måte å legge kablene og rørene på i den fredede bygningen. Det samme gjaldt isolering, som måtte gjøres uten å miste for mye av de allerede små rommene, og det var også viktig å sikre et godt inneklima. Derfor valgte de å bruke celluloseisolasjon i veggene og saueull til å tette sprekker mellom trebjelkene.

De opprinnelige veggene i første etasje ble sandblåst for å få et lettere uttrykk, mens bjelkene i andre etasje ble vasket og behandlet for å beholde de mørke flatene. For å ivareta mest mulig av den opprinnelige arkitekturen var de forsiktige med å endre fasasen, så der ble det bare gjort noen små tilpasninger.

– Jeg lurte på om eiendommen var et bomkjøp

Kjelleren ble gravd ut for å gi plass til en spiseplass på kjøkkenet, et bad med badstue og vaskerom. I andre etasje er de små rommene gjort om til atelier, soverom og et avlangt bad med komposttoalett og en bod. En gang har blitt soverom for datteren Livia.

– Jeg var i tvil noen ganger og lurte på om eiendommen var et bomkjøp. Bygningen var nemlig angrepet av biller, mugg og alle tenkelige skadedyr. For å bli kvitt dem måtte alt pakkes inn og varmes til åtti grader, forklarer hun.

Men så var det også verdt det. Marisa har virkelig gjort underverker med prosjektet, noe som også har ført til at hun får en del besøk. Etter jul pleier hun å invitere venner og familie på en kveldstur. Da går de gjennom furuskogen og ned til det lille kapellet St. Barbara ved en innsjø som tilhører eiendommen. Kvelden avsluttes med varmt drikke og søtsaker servert i huset.

– Det er et helt spesielt sted, og jeg håper det kan være en oppmuntring og inspirasjon for andre som vil bevare historiske bygg på en bærekraftig måte, sier Marisa.