© Morten K. Sørensen

Renoveringen av villaen avslørte flere skjulte overraskelser

Den gamle villaen er hensynsfullt pusset opp, husets sjel og fine detaljer er bevart, men inne har Thomas Nordquist og Emilie Elleby Frantzen valgt moderne design, spesialbygde løsninger og pastellfarger som fremhever hverandre.

Det tok Thomas Nordquist nesten fem måneder å overtale Emilie Elleby Frantzen til å bli med og se på den litt slitne villaen i Valby, noen kilometer vest for København sentrum.

I huset hadde tiden stått stille i tiår, og regnet silte gjennom taket. Motviljen hennes skyldtes hovedsakelig at de allerede bodde ikke langt unna i det de betraktet som drømmehjemmet. Men med to små, energiske barn – og to like energiske foreldre – hadde de begynt å savne mer plass.

– Vi så med én gang at vi kunne gjøre dette til et hjem som dekket behovene vi hadde som familie, samtidig som vi også kunne beholde husets sjel og respektere tiden det var fra. Det tar bare ti minutter å sykle til det gamle nabolaget vårt, men her har vi småhusidyll og gamle epletrær – og det var nok det som til slutt overbeviste oss, forteller Thomas og Emilie.

Ingen tvil om fargen på kjøkkenet

Huset måtte romme hele familien uten å være for stort, og ikke minst måtte det gi dem uteplassen de savnet ved å bo i leilighet. Da de endelig bestemte seg for å flytte, ble leiligheten solgt på fem dager, og plutselig sto de overfor en renovering. Og den måtte gå fort. De hadde pusset opp leiligheten i flere omganger og hadde derfor en viss erfaring med alle valgene som må foretas. Denne gangen allierte de seg imidlertid med en dyktig entreprenør, og drøyt fire måneder senere var grovarbeidene gjort.

Selve timingen for huskjøpet var kanskje ikke den beste, for begge sto midt i oppstarten av egne bedrifter og hadde mer enn nok å gjøre. Derfor tok de kontakt med interiørarkitekt og møbeldesigner Caisa Leifsdotter, som de hadde fulgt på Instagram. Den avgjørelsen var den beste de tok under hele prosessen. Caisa kunne satte umiddelbart i gang, og hun forsto raskt hva paret ønsket seg. Hun viste den samme respekten for husets sjel og alder, og tegnet et vakkert kjøkken og bad som familien gleder seg over hver eneste dag.

– Helt fra vi startet, var vi fast bestemt på bare å pusse opp de rommene og delene som hadde behov for det. Et nytt kjøkken, bad og gjestetoalett ville vi ha mest glede av i hverdagen. Det er noen farger som har fulgt oss gjennom årene, blant annet blått. Derfor var vi ikke i tvil om at kjøkkenet skulle ha en lys blåtone. Sammen med gulfargene i marmormosaikken på badegulvet ble de to rommene toneangivende for resten av huset, forteller de.

Renoveringen avslørte flere overraskelser

Huset var i svært dårlig forfatning da de tok over, men det viste seg også å by på hyggelige overraskelser. Under et slitent teppe i gangen fant paret for eksempel et svart terrazzogulv, og det høye gresset i hagen skjulte et kjempestort skjell. Det har gått fra å være fuglebad til å bli et kunstverk som pryder en av vinduskarmene. Originaldetaljer som tregulvene lagt i forskjellige mønstre i hvert rom, skyvedøren med fasettslipt glass i entreen og blyglassvinduet i stuen setter de også stor pris på.

– Smaken vår er styrt av følelser. Vi må faktisk kjenne det i magen, enten det dreier seg om en spisebordstol, en kaffekopp eller kunst til veggene. Hjemmet vårt inneholder mange organiske, myke former, og vi har helt klart en forkjærlighet for ting som har hatt et langt liv og som er godt laget. Likevel har vi hatt behov for å tilføre noen moderne elementer, som stålsøylen under spisebordet. Den er designet av Caisa Leifsdotter og passer utrolig godt til marmorplaten fra 1980-tallets Italia, sier Emilie.

De siste detaljene

Et annet eksempel på hvordan man tilfører nåtid uten at det går på bekostning av husets sjel, er taklampene på kjøkkenet og badet. De har Emilie laget sammen med en gipsmaker, en stukkatør, som støpte en form som passet de munnblåste opalkuplene fra Flos.

Det ble et personlig og langt rimeligere alternativ enn mange av taklampene som er på markedet nå. Det var en langt vanskeligere oppgave å finne kunst som tiltalte dem begge, så lenge sto veggene tomme. Men i Christiane Spangsbergs verker så paret noe de begge likte. Det samme gjorde de i det siste tilskuddet til stuen, et verk av Jakob Steen, som var den lille touchen de ikke visste at de manglet.