Bli med inn i et av Sverre Fehns mesterverk på Ljan i Oslo

– Vi var ikke ute etter å kjøpe et hus engang. Vi skulle bare beundre Sverre Fehns arkitektur, sier Lars Ø Ramberg om sitt første møte med Villa Wessel.

Den norske billedkunstneren beskriver stemningen på visningen som «andektig». Her fikk man anledning til å vandre rundt i ett av de 13 bolighusene Sverre Fehn tegnet i løpet av sin internasjonalt anerkjente karriere. Villaen stod ferdig i 1965 og er det eneste som ble designet for en kunstner. Men veversken Birgit Wessel tok aldri huset i bruk.

– Ettersom huset er tegnet for en kunstner, burde det jo også bo en kunstner her. Dette er skreddersøm, og arkitekturen burde få innholdet den er laget for, mener Ramberg.

Da han sammen med sin partner, Ditteke Waidelich, overtok boligen i 2019, handlet det ikke først og fremst om hva huset kunne gjøre for dem, men hva de kunne gjøre for huset.

– Vi bor faktisk i et kunstverk og blir ansvarlige for denne kulturarven. Det kjennes nesten som å kjøpe en stavkirke. Vi ser på oss selv som forvaltere og ambassadører for Fehns fantastiske arkitektur.

Tvilen fungerer som kvalitetssikring

Det var da Ramberg stilte ut sin kunst i den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen i 2009, at han fikk sansen for Fehns arbeider.

Waidelich beskriver huset som et familiemedlem med karakter som stiller krav, men som også er morsom å ha med å gjøre. De solgte derfor det de hadde av møbler, og «kuraterte» nye lamper, tekstiler og møbler i en tett, imaginær dialog med arkitekten.

– Vi har jevnlige Skybert-samtaler, hvor jeg og Sverre diskuterer møbler, materialer og spesielt nyinnkjøp, sier Ramberg.

Målet er ikke å skape et museum, men at interiøret som introduseres, kan «snakke» med både arkitekten og epoken huset ble tegnet i.

– Som kunstner tillater jeg meg å tenke at det skal bli enda mer «fehnsk» enn det Fehn kunne forestilt seg. Ting vi tilfører skal enten se ut som om de alltid har stått her, eller at de helt selvfølgelig passer rett inn, mener han.

Men å finne frem til det selvfølgelige er ikke alltid enkelt. Hver beslutning har gjennomgått en fase der tvilen har fått råde.

– Tvilen er en kvalitet i enhver prosess. I hovedverket mitt, ZWEIFEL, understreker jeg viktigheten av tvil som metode for å tenke avansert og kritisk. Selv etter at avgjørelser er tatt, fungerer tvilen som kvalitetssikring.

Eksempelvis trakk beboerne om hele loungen i peisestuen i et oransje ullstoff før tvilen fikk dem til å ombestemme seg. For at møblene ikke skulle dominere treverkets egne gulfarger, ble løsningen grønne tekstiler med oransje puter.

Skandinavisk sekstitallsarkitektur

Akkurat nå tviles det inne på kjøkkenet. Tidligere eiere har montert benkeplate i mørk røkt eik og ottaskifer, materialer av høy kvalitet, men passer de inn?

– Her har man tydeligvis ikke hatt den dype samtalen med Fehn. Materialene bryter med paletten. Det burde vært enten furu, murstein eller betong, mener Ramberg.

Ellers er det lite som skal endres. Først og fremst fordi det ikke kreves. De gode løsningene er allerede på plass, det gjelder bare å oppdage dem. Som persiennene som forsvinner bak takbjelkene når du trekker dem opp, de grepsløse push-open-frontene på kjøkkenet (husk, vi er på sekstitallet!) og de fleksible soverommene. Disse er designet slik at du ved å sette opp en lettvegg på midten kan dele rommene i to, og fortsatt ha integrert oppbevaring, vindu og egen dør til hvert av dem.

– Det slår oss stadig hvor ekstremt moderne huset er, selv i dag, sier Ramberg, og peker på vinduene som går helt ned til gulvet, fraværet av gulv-, taklister og terskler, og muligheten til å bevege seg barrierefritt gjennom alle rom.

Huset er en eksponent for moderne, skandinavisk sekstitallsarkitektur, men fremstår fremtidsrettet og fremoverlent i sine løsninger. Det oppleves mer som en visjon om hvordan arkitektur kan opptre ydmykt overfor naturen og vise omsorg for menneskene som skal leve sine liv her.

Blanding av intimitet og utsyn

Huset er plassert på en topp, men fremfor å ruve der oppe smyger det seg rundt og inntil. Begge plan er «førsteetasje», ettersom bygget følger det skrånende terrenget. Den komplekse planløsningen gir både luftig utsyn til fjorden mellom furustammene og en introvert intimitet uten innsyn.

Til tross for at det endelig har blitt kunstnerhjemmet det var ment å være, er det påfallende lite kunst å spore hjemme hos Lars og Ditteke. Teglveggene er nakne, vinduskarmene tomme.

– Nettopp fordi jeg er billedkunstner, har jeg ikke behov for å tapetsere veggene med bilder. Huset gir kontemplasjon til mine krevende prosjekter i offentlig rom. Jeg har dessuten så mange nye bilder i hodet at jeg ikke trenger andres bilder som roper om oppmerksomhet. Ramberg ser på flere av husets vinduer som bilder i seg selv.

– Jeg elsker å se ut gjennom de store vinduene og studere lyset og naturen som er i stadig forandring. Dette oppleves nesten filmatisk og poetisk. Noen steder kan man se ut av huset, over terrassen, inn i neste stue og ut i naturen igjen. Som et japansk tempel. Slik kan jeg sitte i timevis og bare se hvordan lyset forandrer seg gjennom dagen.

Mens mange nordmenn forsøker å utfolde sine skaperevner gjennom oppussing og fornying, holder Lars og Ditteke igjen. Tanken er å reparere og vedlikeholde, men ikke fornye eller dekorere.

– Vi lever ut vår kreativitet i helt andre fora, i store museer, private gallerier, biennaler og institusjoner over hele verden, sier han.

– Her trenger ikke vi å være kunstnere. Her er det Sverre Fehn som er kunstneren.