Arkitekt Reiulf Ramstad: – Før har jeg bodd i boliger, men å komme hit var å komme hjem

"Huset fant oss"

Reiulf og Kristin Ramstad lette både etter et nytt sted å bo og nye lokaler for arkitektfirmaet de driver sammen. Huset som nå var til salgs satte dem på ideen om å bo og jobbe under samme tak. Slik kunne Reiulf praktisere sin holdning om at “yrket er en måte å leve på”, uten et skarpt skille mellom jobb og fritid. Løsningen ble å bygge kontorlokaler i første etasje og kjeller, og bolig i andre etasje og loft.

Vi kunne nok ha snakket om flytteprosess og renoveringsprosjekt, men alle som møter Reiulf, vil oppleve hans hang til å utforske uvante perspektiver.

– Det kjennes som om huset alltid har vært med oss. Kanskje var det ikke vi som fant huset, men huset som fant oss, undrer han.

Og litt underlig er det. I hele sin karriere har Reiulf Ramstad tegnet bygg som har vært med på å definere vår tids arkitektur, og den er jo ikke utpreget gotisk.

– Jeg er opptatt av historien, men kopierer ikke. Derimot blir jeg inspirert av den.

Han kan huske tilbake til da han var liten, og familien kjørte bortover Josefines gate. Fra baksetet tittet han opp på de eventyraktige bygningene.

– Jeg syntes de slottene var så spennende. Hus som dette appellerer jo veldig til barns fantasiverden.

Men sett med den voksnes øyne har den historiske arkitekturen noen åpenbare mangler. Vinduene er kanskje høye, men de er ikke mange.

– De fleste er jo opptatt av sol og utsikt, mens dette huset har veldig lite av det. Slik sett er huset veldig introvert.

Så kommer enda et friskt perspektiv:

– Det gjør at de fineste panoramaene finnes inne i selve huset. Dette blir da hjemmets univers og kanskje grunnen til at vi føler at hjertet vårt hører til her, sier han.

– Nettopp den dimensjonen bør man ha med seg som arkitekt. For når man tegner boliger for folk, drømmer man jo om at de som bor der, ikke bare skal kjøpe og selge, men at de skal ønske å bo der hele livet.

Reiulf har bodd i introverte hus før. Også da han bodde i Italia, blant annet i Venezia, var ingen av husene typiske utsiktsboliger.

– Når jeg lukket opp et vindu, så jeg nesten alltid inn i en murvegg. Men da ble det jo lyset i seg selv, og ikke utsikten man ble følsom for. Og slik er det her også.

Også Kristin setter pris på det litt lukkede universet.

– Når jeg er ferdig på jobb, kjennes det himmelsk å komme inn i dette klosteret, sier hun.

Under den bratte himlingen går hvitmalte trebjelker og -dragere på kryss og tvers, selve reisverket som holder det hele oppe. Andre steder, som på kjøkkenet, er konstruksjonen skjult på sedvanlig vis. I dette mangfoldet finnes det inspirasjon å hente for en arkitekt av vår tid.

– De indre landskaper med varierte himlingshøyder har en egen arkitektonisk gestalt og atmosfære, og denne variasjonen er noe vi ofte gjenskaper i egne prosjekter.

Men selv ikke den mest ambisiøse arkitekt kan bake inn den X-faktoren som et gammelt hus rommer. Det er det bare tiden som kan.

– Det oppstår en egen aura i et hus som har eksistert i over 150 år. Her har det bodd mennesker før, nå får vi bo her, og så kommer noen andre etter oss. Det er det noe vakkert over.