Arkitektens oppgave var tydelig: Huset skulle vekke én bestemt følelse

Arkitekt Allan Lorenzen tok utgangspunkt i parets ønsker og tegnet et hus som følger landskapet. Tomta skråner svakt, og derfor består huset av tre enheter i ulike høyder, forskjøvet i forhold til hverandre for å tilpasse seg terrenget. Til fasader og terrassen er det brukt douglasgran og eik.

– Det føles nesten som om vi har bygget huset som om det var en plante vi har vannet og dyrket frem, sier arkitekt Allan Lorenzen med et smil. For ham er det treverket som skaper trygghet.

– Du kan lese det. Alt er det det gir seg ut for å være. Det er beroligende – her kan du senke skuldrene og slappe av, sier han.

For å få huset til å gli naturlig inn i tomta fikk Pernille og Jeppe hjelp av landskapsarkitekt Tor Haddeland til å designe en hage som både speiler arkitekturens linjer og vegetasjonen rundt. Ved inngangspartiet tegnet han en trapp med lave, ujevne trinn som følger terrenget. Etter hvert som plantene vokser til, vil den minne mer og mer om en skogssti.

Langs innkjørselen er det ikke brukt rette linjer eller steinkanter, men heller skapt en myk, buktende overgang – med eik, or og elefantgress som visker ut skillet mellom eiendommen og skogen rundt.

Når du nærmer deg huset, vet du kanskje at det ligger en innsjø rett bak – men du ser den ikke med én gang. Ankomsten er nemlig japansk-inspirert – trinnvis og med overraskende elementer. Først når du titter rundt hus- hjørnet og mot den skjermede gårdsplassen, kan du skimte vannet. Men når du kommer inn, blir du møtt av en vakker utsikt over innsjøen. Og når du går videre ned trappen til kjøkkenet og stuen, åpner utsikten seg og du ser hele panoramaet.

– Vi er veldig begeistret for dette rommet. Herfra kan vi se mot skogen på den andre siden av sjøen og følge årstidene. Først er det lysegrønt, så flammer det i rødt. Det føles som å være på hytta hele året, sier Pernille.

– Vi hadde aldri tidligere fått tegnet og bygget hus sammen med en arkitekt, forteller Jeppe.

– Når du skal bygge drømmehuset, har du tusen ideer, og inspirasjon finner du overalt. Der har Allan sørget for at vi ikke mistet målet av syne.

For dette er jo ikke vårt fagfelt. Vi visste hvilke materialer vi likte og hvilken stemning vi ønsket, men som alle andre ble vi lett dratt i mange retninger.

Men det viktigste de har lært, er at det er det de valgte bort, som har gjort den største forskjellen.

– Man må være tro mot det man vil, men også tørre å være modig. Og det tør man når man har en arkitekt med på laget. Da våger du å velge heltre benkeplater som krever en del arbeid, og du tør å bruke så mye tre som vi har gjort – selv om noen kanskje vil spørre seg: Hvem skal vaske alle de gulvene?

Halvannet år etter innflytting kan man fortsatt kjenne duften av tre i huset – særlig når gulvene er nyskurte.

– Det gjør noe med atmosfæren. Kunsten er å finne balansen mellom å ville mye og å holde igjen, slik at materialene får komme til sin rett, avslutter arkitekt Allan Lorenzen.