Det tok Karin 9 år å bygge huset sitt, som er så vakkert at til og med forbipasserende banker på for å få se det
Karin Widnäs hadde aldri forestilt seg å bo utenfor en storby. Inntil hun en dag fikk en skjellsettende telefon, som etter hennes egne ord fikk henne til å komme hjem.
AvIfølge den finske keramikeren Karin Widnäs’ to sønner har hun overnaturlige evner.
Selv erkjenner hun at hun har en sterk intuisjon og er nærmest utstyrt med øyne i nakken. Kanskje var det de evnene hun tok i bruk da hun i 1994 bestemte seg for å takke ja til det som ble en stor forandring i livet.
Da var hun i slutten av 40-årene og skilt fra barnas far. Hun hadde bodd i Helsinki hele livet og aldri sett for seg å bo noe annet sted.
Likevel nølte hun ikke da direktøren for selskapet Fiskars tilbød henne å bli en del av en kommende kunstnerkoloni på selskapets hjemsted, et par timers kjøring vest for Helsinki.
Etter mer enn 300 år hadde nemlig Fiskars flyttet produksjonen fra sine gamle lokaler, og lokalsamfunnet trengte nye bein å stå på. Løsningen ble å la stedet huse Finlands mest talentfulle kunstnere og kunsthåndverkere. Karin Widnäs sto høyt på den listen, og da hun besøkte stedet, var hun ikke i tvil om at hun hadde kommet hjem.
– Jeg føler at jordenergien er veldig sterk her, og jeg bruker den til å designe og jobbe hardt hver eneste dag, ler hun.
Hun ønsket seg et verksted og et hjem som helst skulle være tilknyttet hverandre, men ikke være samme huset, men utenom det fikk arkitekt Tuomo Siitonen frie tøyler. Verkstedet kom først, og Karin bodde på kontoret mens selve boligen ble bygget.
– Jeg var hele tiden involvert i byggeprosessen. Fra start til slutt. Jeg fulgte med på alt og gjorde endringer hvis jeg ønsket det. Tuomo Siitonen så det tydelig på meg om forslagene hans ikke falt i god jord ... Han involverte meg for eksempel alltid når vi skulle lage en spesiell vegg eller et gulv, og jeg fikk ideer umiddelbart. Det er noe jeg, til min store glede, alltid gjør. Hvis jeg hadde kommet i gang tidligere i livet, ville jeg ha startet en fabrikk!
Resultatet ser fra utsiden ut som ett stort hus, men innvendig viser det seg å være to separate bygninger delt av en overbygd terrasse.
– Det faktum at det tok ni og et halvt år gjorde at jeg forenklet det inne. Jeg rørte ikke utsiden, den ser ut slik arkitekten tegnet, men innvendig gjorde jeg det litt annerledes, for jeg trengte bare det mest nødvendige. Årsaken til at det tok så mange år, var at jeg ikke hadde råd til å gjøre alt ferdig. Jeg prøver å fortelle unge mennesker at de ikke trenger å skaffe seg alt med en gang. Det er bedre å la ting gå sakte og bo på stedet, for det er da ideene kommer til deg.
Karin Widnäs’ hus ligger delvis på fjell omgitt av trær og en innsjø. Om sommeren kan hun plukke blåbær bak huset og om høsten vokser det sopp der.
I hallen henger et verk av Matias Karsikas laget i glass, keramikk og tre. På gulvet står en koreansk kimchi-potte – Karin elsker Sør-Korea og har vært der flere ganger.
Det første man ser i stuen er den vakre, «levende» relieffveggen av brent leire som Karin Widnäs har laget selv. Flettekurvene er av Markku Kosonen (1945–2010), som også bodde i Fiskars Village.
Foran vindusveggen, som strekker seg langs hele rommets lengde, står Karins verk Cloudy, laget av keramikk og tre, samt verker av to andre Fiskars Village-kunstnere, lampen Bamboo designet av Camilla Moberg, og Kim Simonssons keramikkarbeid Girl jumping into a Golden puddle.
Den kritthvite sofagruppen i stuen er Karins favorittsted i hjemmet. Spesielt om vinteren er det hyggelig å sitte der med fyr i peisen og snødekte trær utenfor. Det hvite fatet har hun laget selv. Glasseplene er fra Venini, mens glassesken kommer fra Iittala. Den lille skålen med lokk har hun også laget, den kommer i flere farger og er til salgs i museet KWUM. Ved vinduet står en keramikkskulptur av Johanna Rytkölä og en flettet kurv full av bøker, en praktisk løsning i en stue uten hyller.
Det store vinduet på endeveggen i spisestuen er som et maleri i konstant endring. Karin liker spesielt utsikten tidlig på sommeren da epletrærne står i blomst og alt er grønt, og om vinteren, for som hun sier, her er snøen hvit, skikkelig hvit, ikke grå, slik den er i Helsinki. Stolen av valbjørk, som er bjørk med en genfeil, er tegnet av Rudi Merz fra Fiskars Village. Verket på veggen er Matias Karsikas’ La Fleur Éternelle i keramikk, glass og tre.
I spisestuen er både skapet, bordet og stolene designet av Kari Virtanen for møbelprodusenten Nikari, som også hører hjemme i Fiskars Village. Spisebordet brukes mest om vinteren, og de kan lett sitte tolv eller flere til bords. Krakkene med svart sete er Alvar Aaltos klassiker Stool 60. Den grønne glassvasen er fra Iittala, og pendelen er designet av Camilla Moberg. På gulvet ligger det store fliser fra Tiileri og mindre fliser med en prikk i midten, som Karin har laget.
Peisen er som en romdeler mellom stuen og spisestuen, og den er kledd med matte, hvite fliser som Karin har laget.
Det åpne kjøkkenet ligger i enden av spisestuen. Det er tegnet slik for at man skal kunne stå og lage mat samtidig som man snakker med gjestene. De askeglasserte flisene som pryder hele endeveggen, har hun laget selv. På benken står fargede glassarbeider fra Iittala og en Bongovase i glass designet av Camilla Moberg, og på hyllen forskjellig glass og keramikk som Karin samler på. Den lille trappestigen i tre er fra Nikari, tegnet av Kari Virtanen.
Trappen opp til soverommet er skjult bak en skillevegg i stuen, og lysstipene som slipper inn under trinnene, har en skulpturell og spennende effekt. Under trappen står et keramisk veggbilde av Francesca Mascitti-Lindh og en flettet kurv av Markku Kosonen
På soverommet er det stillest, og det er rommet som gir henne mest ro i sinnet. Gyngestolen av pil er laget av Markku Kosonen. Marmorbysten forestiller moren og er formet av Eila Hiltunen. Robotkaninen er en lampe av Matias Karsikas. Maleriet, med et motiv som minner henne om utsikten utenfor vinduet, er arv fra foreldrene.
Gulvvasen er en tradisjonell vase fra Sør-Korea med intarsia og celadonglasur. Papirkunsten på veggen er også av en koreansk kunstner.
På sengen ligger det en skinnfell, og på veggen henger askeglasserte fliser som hun selv har laget. Tekannen på hyllen er et verk av amerikanskfødte Howard Smith (1928–2021), som også bodde i Fiskars Village.
På badet har hun, akkurat som i stuen og på kjøkkenet, en relieffvegg hun har laget selv.
Den overbyggede verandaen med utsikt over innsjøen er perfekt om sommeren. Der kan de sitte rundt bordet uansett om det er sol eller regn. Veggen til venstre er kledd med egenproduserte håndstøpte fliser, og til høyre kan man se inn i verktedet. Det store fatet har Karin laget. Bordet er av douglasfuru, og stolene fra Nikari er designet av Kari Virtanen. Krukkene er fra keramikkverkstedet Kupittaan Savi.
Mellom boligen, verkstedet og verandaen er et takdekket rom. På den ene veggen henger et relieff laget med flisen Vågspel, som er Karins design.
Terrassen går rundt tre sider av huset, og den er uten rekkverk, slik at utsikten fra stuen skal være uforstyrret.
