Huset som tenker selv

Filmskaperne Stevan og Sussan Treschow har hatt store ambisjoner, både på egne og klimaets vegne. På veggen bak dem henger et verk av Peter Ravn, mens skulpturene er av Johannes Nielsen, Sussans bror. Panelene i taket skjuler det avanserte klimasystemet, som sørger for at all luft blir skiftet ut annenhver time.

Litt nord for København har paret Sussan og Stevan Treschow totalrenovert et murhus fra 1958. Filmskapere som de begge er av yrke, er de vant til å ha store ambisjoner og til å tenke nytt, så det var helt naturlig for dem å være ambisiøse også privat. Nå står boligen gjennomregulert av et eget klimasystem, malingen på veggene er av sunneste, mest varige sort og både solcellepaneler og vinduer omgjør sollys til energi. I interiøret gjelder også samme varighetsprinsipp. Materialer og møbler er av ypperste kvalitet, som sofaer og puffer fra Meridiani. Salongbordet har Stevan selv laget. På veggen henger – selvfølgelig – et stort lerret, til visning av film. Kanskje også av den som har inspirert fargepaletten?

Komfort, estetikk og bæredyktighet

Vi kaller det et solhus, forteller Sussan og Stevan Treschow om hjemmet sitt.

– Vi bruker solens energi i mange former. Vi har solfangere og jordvarme – som er solvarme oppvarmet i jorden – og intelligente vinduer som arbeider med solen som varmeleverandør i vintermånedene. På taket ligger solcellepaneler som produserer strøm. I tillegg, forteller paret, samler huset regnvann som brukes til å skylle ned i toalettene, det er LED-lys overalt, og lys og lyd er KNX-styrt.

Ikke minst har de også investert i et østerriksk klimasystem fra Drexel & Weiss, som regulerer varme, ventilasjon og varmtvann. Systemet er huset hjerte og lunger, og kombinerer alle energiressursene som er tilgjengelige i huset. – Det er en ren «bomaskin»! Vi har ikke skrudd på en radiator siden vi flyttet inn. Huset regulerer seg selv og har helt kontroll på alt. Blant annet skiftes all luften i huset ut annenhver time døgnet rundt, og filtrerer den samtidig for pollen. Å bygge og bo med god samvittighet kommer helt naturlig for paret.

På et bord står en skulptur av Sussans bror, kunstneren Johannes Nielsen, samt en skål av hennes mor, som også er kunstner; Lise-Lotte Nielsen.

– Vi er begge barn av 60-tallet. For oss er det ikke noe alternativ. Det finnes så mange materialer og muligheter i dag, så vi har bygget for fremtiden – for barna våre. Dessuten har vi hele tiden strebet etter å finne materialer som bare blir finere med årene, sier de.

Den tankegangen har de også videreført til veggene. Malingen fra Keim skal være den sunneste på markedet, og er en silikatfarge – en mineralsk farge av kvartsand og såkalt vannglass – som ikke avgir giftstoffer, og som har veldig lang holdbarhet. Sussan og Stevan var også ute etter den matte kvaliteten malingen gir.

De riktige nyansene var det imidlertid vanskeligere å finne, og de prøvde hele 60 ulike før de bestemte seg. Deretter gikk fire malere rundt i huset i fire måneder for å påføre malingen helt riktig. Men paret var bestemte: Fargepaletten skulle være en modig «50 shades of grey ... and black». – Ja, vi er ikke mørkredde her i huset, avslutter de leende.

Panelene i taket skjuler det avanserte klimasystemet, som sørger for at all luft i huset blir skiftet ut annenhver time. På veggen henger Knut, en selvskutt dåhjort. Maleriet er av Hans Wigert.

Den store kjøkkenøya er samlingspunktet til hele familien – som består av to hjemmeboende barn og to uteboende. Innredningen er håndbygget av Køkkenskaberne i Odense i røkt eik, en nyanse som varmer opp de grå veggene. Granittveggen i nisjen skaper også en kontrast i materialer, og skaper en spennende lag-på-lag-effekt. Taklampene er Spinning av Benjamin Hubert fra &Tradition, barkrakkene er About a Stool fra Hay.

Hjemmet, som ikke er mer enn 138 kvadratmeter stort, er sentrert rundt kjøkkenet, og mellom det og rommene rundt er det luftige åpninger for å skape kontinuitet. Dette understrekes også av et gjennomgående eikegulv og ditto fargepalett.

Skyvedører, som er helt skjult i veggene, kan gjøre stuen til en lukket sone. Reolen er plassbygget av Køkkenskaperne i Odense.

Sussans kontor er både atelier og arbeidsplass. Sussan er utdannet kunstmaler og kunstner som sin bror og mor, mens faren var fotograf og morfaren gallerist. Hun maler store verk som dette, når hun ikke produserer film. Bordet er Stevans eget design. Paret kunne i første omgang ikke finne et sofabord til stuen som hadde den rette størrelsen. De ville ha et stort, men lavt bord.
Og så lagde Stevan selv et bord med mosaikkparkett i miniature fiskebensmønster, som han behandlet med skinnfarge og olje. Resultatet blev så bra at han også lagde et skrivebord til Sussan, og nå er bordene rett og slett satt og kan bestilles hos paret.

På bordet ligger tegninger av Sussans svigermor, en gave til henne, da hun fylte 70. Alle gjesterne skulle på 30 sekunder tegne et portrett av henne uten å se på papiret imens. Tegningene ligger nå klart til innramming. En unik og veldig flott gave.

Foreldresoverommet har direkte utgang til hagen. Maleriet er av Sanne Hedeskov.

Badets fargepalett og materialbruk henger sammen med resten av huset.

Det ene badet har innebygget badekar. Dette er et av de få stedene hvor paret har nedprioritert det miljøriktige. For å holde varmen, er badekaret isolert i bunnen, så man kan sitte timesvis i varmt vann.

Mellom de to tenåringsværelsene henger familiens "våpenskjold". Det er funnet på et marked.

Et utsnitt av sofabordet designet av Stevan. Her med coffeetablebook og kvinneskulptur fra Galleri Brethvad.

De svarte perforerte skjermene rundt huset erstatter tradisjonelle markiser og filtrerer dagslyset. De er vedlikeholdsfrie paneler som vanligvis brukes i havvindmøller og på helikopterplatt- former, og er svært motstandsdyktige.

I det nedsunkne loftet er alt lys og ventilasjon innbygget, og samtidig forbedrer loftet akustikken.

Huset styres av det østeriske Drexel und Weiss-anlegg, som er diskret skjult i skapene.

Teknologien gir oss stadig nye muligheter til å leve energieffektivt, noe som er en absolutt nødvendighet nå. Private boliger vil i større grad inkorporere naturlige og fornybare ressurser i energibruken sin, ikke bare for å senke egne kostnader, men for å bidra til et kollektivt løft for kloden.