
Fra spisestuen som ligger i forlengelsen av kjøkkenet har man god kontakt med vestlandsnaturen. Bord og stoler er fra Slettvoll, de munnblåste glasslampene Kendama er fra Giorgetti.
Hjemme hos Slettvolls kreative direktør på Sunnmøre rammer enorme vinduer inn den virkelige kunsten: Snøkledde fjelltopper og en storslagen fjord.
AvUansett hvor du beveger deg i huset er det alltids en sunnmørsalpetopp å skotte opp på. Eller et funklende stykke fjord. Selv vestlendinger forstår at vi står overfor natur i verdensklasse.
– Når man bygger hus på Stranda må man utnytte utsikten. Fjorden og fjellene stopper aldri å imponere meg. Det skiftende været og lyset er helt fantastisk, og det er nærmest som å våkne opp i et nytt kunstverk hver dag, sier Live Slettvoll.
Naturen var en av grunnene til at hun, etter tolv år i Oslo, flyttet med familien tilbake til sin barndoms bygd. Dette er dessuten stedet hvor møbeleventyret Slettvoll begynte, og der familiebedriftens hovedkontor fortsatt ligger.
– For en stund siden var jeg fast bestemt på å gå mine egne veier, og det var ikke noe press om at jeg skulle inn i virksomheten, forteller Live. Litt tilfeldig begynte hun å jobbe som selger i en Slettvoll-butikk i Oslo, og litt etter litt forstod hun at hun skulle vie sitt arbeidsliv til bedriften som besteforeldrene hadde bygget opp.
– På et tidspunkt måtte jeg bare erkjenne at jeg følte meg hjemme, sier Live, som i dag er kreativ direktør i foretaket.
Nå er hun hjemme i dobbelt forstand, omgitt av barndommens fjordlandskap og av familiebedriftens møbelkolleksjoner. For det er ikke til å komme fra: Interiøret er preget av møbelprodusentens klassiske, men umiskjennelige form- og fargespråk. Det går i lyst og mørkt. I hvit bomull og lin og i svart velur og mørkbeiset eik. Møblene utstråler komfort og kvalitet, men også forutsigbarhet og ordentlighet.
Stilen er gjennomført, som i møbelbedriftens kataloger. Live bør neppe beskyldes for å innrede upersonlig, all den tid nesten alle møblene hun omgir seg med er et stykke familiebedriftshistorie. Dessuten kan den oppmerksomme gjest sikkert legge merke til en Ashanti-krakk fra Ghana, en hundre år gammel rottingstol, arvet av Lives morfar samt en asymmetrisk vase i keramikk fra en utenlandsreise. Stilen tro er de mørkebrune alle sammen.
For selv om hun ønsket å omgi seg med mye lys, måtte ikke nødvendigvis interiøret være så lyst.
– Vi ønsket oss et moderne hus, lyst og lett, men med mørke kontraster. Ettersom det kommer så mye lys inn fra vinduene, lar det seg gjøre å innrede med mørkere farger. Men det er en balanse. Hvis innredningen blir altfor moderne, synes jeg nok det kan bli litt upersonlig, og derfor skal det noen elementer til for å gi tyngde og personlighet.
Husets fargeholdning blir altså en speiling av møblementets. Gulv og kjøkkeninnredning er holdt i mørkt. Også den seks meter høye betongveggen som reiser seg i husets kjerne er mørk grå. Øvrige vegger og himling er malt hvitt. Kontrastene er gjennomgående sterke, og det er sjelden noe midt imellom.
De 450 kvadratmeterne fordeler seg over tre etasjer. Nederst finner vi kjeller og vaskerom. Hovedetasjen består av allrom, tre soverom, to bad og et walk-in-closet, mens den øverste etasjen rommer to soveværelser, enda en stue og et bad.
Kjøkkenet er imidlertid favorittrommet, eller mer presist: det store volumet der også kjøkkeninnredningen finnes.
– Helt siden jeg var liten har kjøkkenet vært mitt yndlingsrom. Det henger nok sammen med all den gode maten og de mange samtalene man har her. I kjøkkenet vårt har vi spiseområde, barstoler ved øya og en sofagruppe. Så det er masser av plass til å hygge seg, sier Live.
Det er nok ikke bare gulvplass Live tenker på. Her er takhøyden stor, seks meter for å være omtrentlig. Vinduene strekker seg fra gulvet og nesten hele veien opp. De bidrar til et generøst og kjærkomment lysinnfall over rommets mørke flater. Dessuten sørger de for stadig å minne familien på grunnen til at de forlot Østlandet til fordel for Fjordriket. Et blikk ut er nok.