En perle av et funkishus

— Jeg skrapte bort all malingen på hele huset egenhendig. Helt ned til treverket. Og byttet råtne planker. Og så fikk jeg skulderbetennelse ...

Skulderbetennelsen er bare en brøkdel av alt det blod, svette og tårer som Erik Sand, mannen til Bo Bedres sjefredaktør Grete Sivertsen, har lagt ned i huset på Kolbotn utenfor Oslo. Hun også.

Huset, Villa Paulsen, ble tegnet av arkitekt Einar Foss i 1938, og er et typisk eksempel på funksjonalismen, som gjorde sitt inntog i Norge på 1930-tallet. Kjennetegn for stilen er stramme linjer, flatt tak og gjerdede hushjørner. Vinduer som møtes i hjørnene samt innslag av runde vinduer er også vanlig på trefunkishusene, som ofte var malt i sterke farger - gjerne todelt.

• Vi har virkelig gjort alt med det huset, sier Erik, med trykk på alt. På ett tidspunkt jobbet han 18-20 timer i døgnet for å få alt til å gå rundt, med dagjobb som partner og grafisk designer, og kveldsjobb som renovatør. Det ble ganske mye mer slit enn familien hadde forestilt seg.

  • Det du må tenke på hvis du finner et sånt hus, rådgir Erik, - er at du må gange jobben med i hvert fall fem, både når det gjelder arbeidsinnsats og penger!

Familien Sivertsen bor ikke i huset lenger. Huset ble solgt i fjor, og nå venter de på at den nye leiligheten i ett av Barcode-byggene i Bjørvika skal bli ferdig. Men huset måtte vises frem likevel!

Grete og Erik, sammen med barna Ole og Una, hadde i 2002 akkurat kommet hjem fra et sabbatsår i Italia. De skulle etablere seg på hjemstedet på nytt da de kom over boligen fra 1938.

• Da vi dro på visning ble vi fascinert av at det var så mye originalt i huset, selv om det var kjempeslitt. Men vi så potensialet, det hadde flotte kvaliteter, forteller Grete, og viser til takhøyden, hjørnevinduene, brystningen, det amerikanske eikegulvet og Biri-tapetet - blant annet.

Huset hadde kun hatt tre eiere før dem, og knapt noe var blitt gjort siden 1960-tallet. Men planløsningen i stuen var endret på, og den fungerte ikke så godt. Heldigvis hadde den forrige eieren de originale arkitekttegningene.

• Vi ble helt gira da vi fikk tegningene, forteller Grete. Og dermed var målet opplagt: Å tilbakeføre alt til sånn det hadde vært. De endret rominndelingen i stuen, fikset det elektriske og avløp, rev bad og kjøkken, gjorde om alt i kjelleren, byttet alle vinduene og la nye gulv i kjøkken og gang. Og det var bare begynnelsen. Hele tiden med den samme visjonen for øye: Å være tro mot huset. Selv om det også innebar å gjøre endringer som ikke var i tråd med 30-tallsarkitetkturen.

• Vi ville jo ikke bo i fortiden. Det skulle være funksjonalistisk, men også moderne. Granittgulv i gangen og på kjøkkenet og mosaikk på badet er utradisjonelle materialer i forhold til funkistradisjonen. Skulle vi ha fulgt den til punkt og prikke måtte vi hatt linoleumsgulv! Vi ønsket å modernisere, men være tro mot stilen. Vi ville ha et lyst, moderne og praktisk hjem, spille på lyset og de gode rominndelingene. Vi ville skape gode rom, forteller Grete.

Kjøkkenet er holdt veldig enkelt, i tråd med en funksjonalistisk tankegang, og valget falt på den i 2003 helt nye designen Straight fra HTH. Den ti år gamle innredningen er like aktuell i dag! Italiensk granitt på gulvet og komposittplate av stein på kjøkkenbenken er, om ikke funkisstil, så svært funksjonelt. Men de måtte smøre seg med tålmodighet før de fikk komposittplaten til kjøkkenbenken.

• Det er en helt syk historie, forteller Erik. - Den første som ble bestilt fra Italia, knakk i to. Den andre ble stjålet. Den tredje befant seg om bord på en båt som sank, så den lå på havets bunn! Heldigvis kom den fjerde i hus.

Varmt oliventre myker opp de stramme enkle linjene på kjøkkenet, og minner dessuten familien om Italia, hvor de har feriehus.

Badet var tidligere to rom: vaskerom og bad. For å få et mer moderne, anvendelig rom, slo imidlertid Grete og Erik ned veggen, og fikk ett stort. Selv om de til tider har angret på den hvite mosaikken med de hvite fugene - det er noe herk å holde rent - er uttrykket enkelt, men sanselig. Krakken Butterfly er av Sori Yanagi fra 1956, mens møbelsnekker Frode Tingbø har laget baderomsinnredningen i såpevasket eik.

Soverommet er stort og lyst, så Grete ville gjøre det lunere og malte med Jotun-fargen Valmuefrø. Alle gulvene i andre etasje er malt i samme nyanse som trappen, for å skape helhet. Nattbordene er laget av Frode Tingbø, lampene er Tolomeo fra Artemide.

På Unas rom er veggene malt i Sand fra Jotun, mens et speil fra en frisørsalong som skulle pusse opp har fått hedersplass. Tip Ton fra Vitra er en fin avlastningsstol på rommet.

Da Grete og Erik tok over huset, var trappen bygget inn og veggen mellom stuen og tv-stuen åpnet opp. Det fungerte ikke så godt, så de frigjorde trappen og satte opp igjen veggen. På den måten kom også den originale avrundingen av taket bedre til sin rett. Biri-tapetet er originalt, og ble så godt som nytt etter en runde med vann og Zalo. Gulvene er også originale, i varm amerikansk eik. Skinnsofaen heter Boston og er kjøpt hos Robert Tandberg, betongbordet er av den svenske kunstneren Mats B. Jönsson, kjøpt hos Tannum, stolen er PK22 av Poul Kjærholm, mens lampen er Arco av Achille Castiglioni for Flos

Kjelleren ble etter hvert også bygget fullstendig om, her var det opprinnelig bare boder. Erik trengte imidlertid et hjemmekontor og barna trengte et sted å henge med venner. Gulvet er av epoksy, hardt og slitesterkt, mens veggene er av bjørkefiner - en fin gest til det originale bjørkepanelet i etasjen over.

Funkishuset fra 1938 er malt i en olivengrønn farge.

• Egentlig var husene på den tiden malt i sterke farger som okergul og rød, gjerne sammen, men det føltes fremmed for oss, forteller Grete. Dermed fant de en farge som var mer vanlig i datidens interiører, og som står fint til omgivelsene.

Ny og gammel design fusjoneres på terrassen hos Grete og Erik: Tivoli-stoler fra Montana og Fat-Fat-bord, designet av Patricia Urquiola fra B&B Italia, komplimenterer det gamle huset.

Under terrassen var det opprinnelig en redskapsbod, men denne ble fjernet til fordel for en platting av malmfuru, som verken skal beises eller males, og som blir grå med tiden. Stolene er klassikeren Fiesta fra italienske Fiam, bordet er Hays Don’t leave me.