Designerparet bannlyste hvite vegger da de skulle modernisere Oslo-leiligheten

Ingen hvite vegger

Sanseapparatet våkner umiddelbart i entreen der en mettet grønn sier «velkommen!». Så roes det litt ned med en lysere valør i stuen og en beslektet pudderaktig rosa inne på kjøkkenet. Og stadig kjenner du et sting fra den andre siden av fargesirkelen: et hissig silketrykk eller en ubeskjedent trukket Bollo-stol.

Da Amy Hunting og Oscar Narud fikk i oppdrag å forbedre og modernisere Oslo-leiligheten, måtte de imidlertid starte med å rydde opp i rominndelingen. Det innebar blant annet å åpne mellom stuene, fjerne en vinterhage mellom balkong og stue og å stenge den ene av to passasjer mellom stue og kjøkken.

Menneskene som skulle bo her – et sosialt par i travle jobber og med barn i vente – ønsket seg praktiske løsninger. Samtidig ba de om å bli utfordret i valg av farger og kunst.

Så hvor begynner man?

– Vi ønsket å skape en god ro, og da gjelder det å unngå harde kontraster. Derfor er det heller ingen hvite vegger her, sier Amy.

– Alle har noen fargekombinasjoner som de er spesielt glad i. Selv har jeg likt mørk grønn mot dus rosa i mange år og vet at det alltid vil fungere. Det er klassisk og harmonisk, det gir både ro og energi, mener hun.

Alle naturens farger

Designerne lente seg på etablert fargeteori, datakraft og egen intuisjon da fargene skulle settes sammen og avstemmes. Mesteparten av prosjektet ble gjort i 3D, men for virkelig å vite hvordan fargene opplevdes i virkeligheten, gjorde de også fysiske tester. Ved å male store plater og flytte disse rundt i boligen kunne de observere hvordan fargene oppførte seg på ulike steder og under ulike lysforhold.

– Så må man bare stå og se på det og kjenne etter hva som føles riktig. Øvelsen er kjent for alle med et minimum av interesse for sine nære omgivelser. Like kjent er opplevelsen av tvil. Hvordan vet man når alt stemmer?

– Det er fint å ha noen å diskutere med. Da blir det lettere å sette ord på det estetiske. I stedet for å si «jeg liker ikke», er det bedre å beskrive hva slags følelser fargene vekker i oss. Det viktigste er likevel ikke å bruke de riktige ordene, men at man er åpen og tør utfordre seg selv, mener Amy.

Alt er ikke føleri og ordlek. I bunnen finnes noen prinsipper som gir trygghet og retning til utforskningen.

– Jeg tenker alltid på det store bildet først. Hvis ikke alle fargene fra naturen er til stede i et interiør, føles det flatt og upersonlig, som et showroom.

"Det er ikke så farlig hvis du om noen år vil male igjen"

Med «alle farger» er det ikke snakk om de ti millioner fargenyansene som det menneskelige øyet kan skjelne, men at fargesirkelens flere seksjoner, de ulike kulørene, bør være representert.

– Men det trenger ikke å være gult og rødt – det kan også være oker og rosa.

I den ene stuen står en rustrød skrivebordslampe. Den gjør jobben både som lyskilde og komplementærfargeklatt.

– Her har vi mange grønntoner, og da var det viktig å få inn en kontrast. Kunne lampen vært gul? Nei, bedre å gå for noe på den andre siden av fargesirkelen, en rødfarge som i likhet med den grønne, også har en del svart i seg og derfor vil harmonere fint.

Her kan det nok være lett å falle av. Og skal man virkelig gå rundt med fargelære i pannelappen hver gang man tar med noe over dørterskelen?

– Nei, det må føles uanstrengt. Man må kunne komme hjem med noe fra et loppemarked uten at det blir feil. Naturmaterialer vil alltid passe inn, og dessuten er det jo fint med noe som stikker litt, sier Amy.

– Det er forresten ikke så farlig hvis du om noen år vil male igjen. Du skal jo ikke gifte deg med fargen.