Lys, lys og atter lys er stikkord for den lekre eneboligen i Stavanger. Typehuset fra 60-tallet er utvidet med påbygg, men hele huset fremstår som nytt. Det ”nye” huset er bygget utenpå det gamle både i høyden og i lengden. Det er trukket lenger ut på tomten og maksimalt inn mot nabogrensen. Dette har gitt plass til det etterlengtede soverommet, samt et ekstra bad. Både stue og kjøkken ligger der det alltid har vært og har mer eller mindre de samme veggene. Helt ny er derimot toppetasjen, et rom som ble langt større enn forventet.
Fra hagen ser man gjennom stuen og ut på Stokkavannet. Sofaen er fra Eilersen. Cinema stoler fra Lammhults, designet av Gunilla Allard. Maleriet over stolene er av Ingrid Haukelidsæther.
Den sinuskurvede kledningen hører nok til sjeldenhetene på bolighus, og med den blanke tjærebeisen får den et uttrykk som assosieres med båtliv. De kurvede formene går igjen her som i takkonstruksjonen.
Kjøkkenveggen gikk tidligere i flukt med resten av huset, mens den nå er utvidet. Det gjør at inngangspartiet er blitt lunere og at familien kan se gjestene før de kommer på døren.
Huset er delt opp i forskjellige soner. Soveromsfløyen inneholder også biinngang, vaskerom og bad. Første etasje består ellers av hovedinngang, kjøkken og stue.
Den originale peisen er en av de få elementene som er igjen fra det opprinnelige huset. Med noen centimeter ekstra mur utgjør den nå en skillevegg mellom kjøkken og stue.
Stålsøylene som er plassert på innsiden av kjøkken- og stuevinduene, er en del av husets hovedkonstruksjon. Tanken er å gjøre bæringen så smekker som mulig slik at vinduene kan limes sammen og utsikten forsterkes.
Den åpne løsningen som forbinder etasjene sammen består av mye glass, og da blir det veldig fort mye lyd! Familien har derfor laget en hyggelig løsning på foreldresoverommet med en egen tv som de rømmer til når det blir for mye lyd.