Navnet kan du bare merke deg med en gang: Kristine Five Melvær. Hun har blant annet designet for Longchamp og HAY, og har laget flere kolleksjoner for Røros Tweed og Heymat. Under årets Milan Design Week ble hennes første kolleksjon for det italienske møbelfirmaet Poltrona Frau presentert: en serie vakre keramiske objekter bestående av en bolle, en skål med lokk og en vase, i tillegg til puter i skinn.
Hva var inspirasjonen bak kolleksjonen?
– Ikiperu er inspirert av historiske gjenstander funnet av arkeologer rundt omkring i verden – og ikke minst mulighetene som ligger i keramikk og skinn, når de er i hendene på noen av de dyktigste håndverkerne i verden.
I arbeidet med de keramiske objektene har Melvær latt seg inspirere av eldgamle romerske amfora-vaser, boller og beholdere.
– Objektene er laget for hånd av de erfarne keramikerne på Ceramiche Rometti, med leire hentet rett opp fra det lokale jordsmonnet. Glasurene er basert på fargeverdenen til Poltrona Frau. Jeg lot deler av objektene være uglaserte for å gi objektene en visuell og taktil kontrast. Det får frem tykkelsen og beskaffenheten til glasuren på en annen måte enn om hele objektet var glasert.
Putene som Melvær har designet bærer motiver med noen av de samme kurvene som de keramiske objektene, men er i stor grad inspirert av Poltrona Fraus identitet og historie.
– Poltrona Frau er ledende når det kommer til både skinnkvalitet og håndverk, og etter at de fortalte meg at alt skinnet de bruker er overskuddsmateriale fra matproduksjonen, fikk jeg lyst til å lage skinnputer.
Motivene er puslespill av semskede skinnfliser som slipes og rulles mot kantene, og sys med toppsøm ovenpå en skinnkvalitet med en kontrasterende taktilitet, så flisene får 5 mm mellomrom. Kombinasjonene av de to skinnkvalitetene i relieff, gir putene en taktil opplevelse og tanken til Melvær er at du skal sanse dem like mye med huden som med øynene.
– Arbeidet er av en kvalitet og presisjon som du ellers finner i håndvesker fra de store motehusene. Jeg kan egentlig ikke komme på noen andre produsenter jeg tror kunne funnet på å lansere dette. Tanken er at ved å kombinere flere skinnkvaliteter og avanserte teknikker i et mindre objekt, vil flere ha tilgang på Poltrona Frau-verdenen. Det er jo ikke mange som har råd til å kjøpe seg en håndsydd skinnsofa.
Hva skiller den norske designbransjen fra den italienske?
– Italiensk produksjon er verdenskjent og i stor grad bygget på idéen om at skjønnheten og kvaliteten i håndverket kan forenes med industriell mangfoldiggjøring gjennom design. Norsk industri har fra start av i hovedsak blitt drevet fram av behovet for rasjonell produksjon, men det betyr absolutt ikke at ikke vi har strålende produsenter i Norge. Som norsk designer er det jo også en fordel med både den fysiske nærheten og et felles morsmål. Og jeg liker den uformelle måten å jobbe på, særlig når man har jobbet sammen lenge. Det overrasker meg likevel hvor like noen av prosessene mine med store, internasjonale produsenter har vært, både med Poltrona Frau, det franske motehuset Longchamp og danske HAY. Samarbeidene har vært tette og fokuserte, med noen få faste kontaktpersoner hvor det først er i forbindelse med lanseringene at jeg opplever hvor store apparatene rundt er.
Har du noen mål for fremtiden?
– Jeg hadde mer konkrete mål tidligere, som å få det første produktet i produksjon, og senere å få så mange produkter i produksjon at jeg kunne leve av det. Nå synes egentlig jeg er på et utrolig godt sted, der jeg har skapt den jobben jeg drømte om som student. Det er på mange måter en brutal bransje å etablere seg i, men når du først har fått momentum, er det jo virkelig en drømmejobb. Jeg gjør bare prosjekter jeg gleder meg til, og jobber veldig bredt, både med tanke på produktkategorier, materialer og samarbeidspartnere. Målet mitt nå handler heller om hvordan jeg gjennomfører prosessene. I vinter flyttet jeg inn i et nytt studio, der jeg virkelig kan breie meg og jobbe mer fysisk, med blant annet søm og vev. Et mål de neste årene er å jobbe mer direkte i materialene. Da synes jeg det er enklere å finne den gode flyt-følelsen, der jeg glemmer at jeg jobber, og bare koser meg. Ofte synes jeg gleden over prosessen kan oppleves i resultatet.
