Kristine Five Melvær: – Jeg vet ikke om en bransje der det er vanskeligere å etablere seg enn designbransjen

I artikkelen om designer Kristine Five Melvær er det rettelser som dessverre ikke kom med i den trykte utgaven av BO BEDRE. Dette er den korrekte versjonen, og vi oppfordrer våre lesere til å lese den oppdaterte teksten her.

Å leve av design er en drøm for mange, men veien dit er brolagt med tøffe utfordringer. Konkurransen er beintøff og mange designere jobber i årevis uten å tjene en krone. Hvordan kommer man seg opp og frem i et av verdens mest krevende yrker? Vi har tatt en prat med designer Kristine Five Melvær om hennes egne erfaringer og hvordan man kan lykkes som designer i dagens designbransje.

Hva må til for å kunne leve av å være designer i dag?
– Jeg tror faktisk ikke jeg vet om en bransje der det er vanskeligere å etablere seg enn designbransjen. Det er en global bransje, der designere fra hele verden jobber med de samme produsentene. Du konkurrerer med andre ord mot store navn som Ronan Bouroullec og Patricia Urquiola fra den dagen du går ut av skolen. De fleste produsentene foretrekker å jobbe med etablerte designere som har levertkvalitet over tid, og som har et navn folk kjenner til.

I starten handler det derfor mye om å klare å komme i posisjon til å samarbeide med produsentene. Du må tegne gode og relevante produkter over tid, vise bredde og kontinuitet. Ikke minst må du være i stand til å nå ut til de rette menneskene gjennom å delta på utstillinger med prototyper og pressemateriale av høy kvalitet. Mange designere jobber i årevis uten å tjene en krone, samtidig som de har store utgiftertil prototyping og markedsføring. Når de begynner å samarbeide med produsenter, er det fortsatt krevende økonomisk.

Royaltymodellen, som er den gjeldende betalingsmodellen i bransjen i dag, innebærer at en designer får betalt en prosentandel av salgsinntektene fra de produktene de har designet. Denne modellen ble opprinnelig utformet for å redusere risikoen produsentene tok etter andre verdenskrig. Designeren får bare betalt dersom produktet kommer i produksjon og blir solgt, noe som kan ta flere år og det er heller ingen garanti for at prosjektet lykkes. Modellen fungerer godt når designeren er etablert, men den gjør designeren sårbar i starten av karrieren. Man får ikke betalt for timene man jobber, og man kan derfor ende opp med å jobbe gratis i flere år på prosjekter som til slutt blir kansellert før lansering. I denne fasen er det mange skuffelser, prosjekter som ikke blir noe av, eller prototyper som ødelegges eller blir borte på utlån til photoshoots eller produsenter. Man må ha evnen til å riste av seg skuffelsen, snu på hælen og fortsette videre.

Med mindre man har vært heldig og designet en salgssuksess, er man i tillegg avhengig av å ha mange produkter i produksjon for at royaltyen overhodet skal kunne tilsvare en normal lønn. Hvilket produkt som slår an kan være vanskelig å spå. Det påvirkes også av faktorer utenfor designet. Man kan derfor ikke bare bestemme seg for å tegne en bestselger – man kan bare bestemme seg for å tegne noe bra. Jeg tror på å følge sine egne interesser og styrker som formgiver, heller enn å tenke strategisk med tanke på at noe skal bli populært. Jeg liker å følge hjertet og tegne noe jeg virkelig setter pris på. Da tror jeg også det er større sjanse for at det berører andre.