– Konkurransen om Munchmuseet var litt spesiell. Vi ble ikke bedt om å tegne noe, men skulle sende inn en oppgaveforståelse og referanser. Det var så en avsluttende intervjurunde, forklarer Jonas Stokke. De to designerne husker tilbake til intervjuet i 2018, der begge de to stjernearkitektene bak den omdiskuterte museumsbygningen, Juan Herreros og Jens Richter, var til stede.
– Fasaden, og innvendig på bygget, er ufattelig radikalt og egentlig en oppreisning til Munch. Han hadde jo enorm suksess i Tyskland og utlandet frem til 1880-tallet. Så kom han hjem til Norge, og fikk ikke den anerkjennelsen han skulle hatt, sier Andreas Engesvik, som har en bachelor i kunsthistorie og et nært forhold til Munchs kunstnerskap.
Jonas forklarer at de ønsket at benken skulle ha en sammenheng med hvordan huset er designet. Dette er ikke en klassisk museumsbygning. Her kan man gå oppover, og innover i etasjene, og så titte ut og ta en pause i sonene utenfor utstillingsrommene.
– Vi så det som et poeng at du skulle kunne lene deg tilbake og ta en pause i vandringen. Med millioner av besøkende, var det i tillegg viktig at vi designet noe holdbart, sier Jonas. Istedenfor å følge opp tradisjonen med å lage lange smale benker som oppfordrer til heller korte sitteøkter, ville Andreas og Jonas skape behagelige avslapningsbenker. De var inne på å tegne noe i klassisk skandinavisk stil, av tre og skinn, men landet på metall.
– Et stramt stativ forholder seg til gulvet. Over det er det drapert en metallnetting som er formet etter kroppen. Over det vil det ligge puter for å gjøre det ekstra behagelig, sier Jonas.
Begge designerne trakk et lettelsens sukk da den norske produsenten Vestre vant anbudet om å produsere benkene.
– Møblene er helt topp og Edvard Munch verdig. Vestre er veldig stolte over samarbeidet og prosjektet. Dette viser kraften i norske formgivere og den norske designindustrien, og ikke minst hvordan vi, ved å spille på lag med dyktige produksjonsmiljøer kan skape noe helt unikt, sier Jan Christian Vestre, sjef for Vestre.
Benkene, som har vokst seg til en liten familie, med et tilhørende kafébord og stoler, kommer til å bli masseprodusert. Jonas og Andreas har imidlertid utviklet en helt egen fargepalett, som bare møblene som skal stå på Munchmuseet vil bli sprayet i.
– Det med fargene var uhyrlig viktig for oss. Vi så på hundrevis av Munch-malerier, og blandet egne unike farger. I samarbeid med Jotun, fikk vi scannet og laget prøver i riktig fasadelakk, som kreves for møbler av denne typen, sier Jonas.
De to designerne medgir at de brukte latterlig mange timer på akkurat dette leddet i produktutviklingen. Fargene de kom frem til er blitt hetende Hud, Hår og Natt og henspiller på deres personlige tolkninger av Munchs malerier.
– Møblene kan også brukes uten puter og blir da veldig transparente. Det er fascinerende å se på hvordan fargene forandrer seg med lys- og skyggespillet i materialet. Munch var opptatt av det transparente i farger når de ligger oppå hverandre, sier Andreas.
Han fremhever at møblene er ekstremt robuste. Hvis lakken skaller av etter femti år, kan de bare sandblåses og sprayes på nytt, så vil de fint holde i femti nye år.
– Når noe er virkelig bra og innehar kvalitet, rører det ved universelle størrelser. Formuttrykket til møblene er veldig grunnleggende. De har ingen hemmeligheter. Hvis folk forstår det de ser, føler de seg trygge, sier Andreas ettertenksomt.
Han gikk også av med seieren i konkurransen om den nye stolen for Nasjonalmuseet på Vestbanen. Med det kommer han til å gå inn i historiebøkene, på samme måte som Arne Jacobsen har gjort i Danmark, med design av både rådhus og bank, i tillegg til objekter.
– Du må i begge oppgavene overbevise om at du virkelig har lyst på dem. Det er som når du er på date; du må sende ut signaler og tørre å vise hva du kan og har lyst til å gjøre, sier Andreas.
