Fra salgsobjekt til hjem: Julie og Mathias kunne ikke gi slipp på huset de skapte

Det var egentlig ikke til dem selv

– Vi endte med å bli glad i stedet, i prosjektet og i hele prosessen. Det som startet som en relativt enkel idé, der andre i utgangspunktet skulle gjøre mesteparten for oss, utviklet seg da muligheten for å være mer involvert selv oppsto. Å bygge det vi selv har tegnet, kontakte håndverkere og stå for alle samarbeidene har vært en utrolig fin opplevelse, ikke minst fordi det er faget vårt, forklarer de. I utgangspunktet var de neste eierne viktige – de som skulle kjøpe huset når det sto ferdig.

Familien skulle naturligvis bo der en periode, men arkitekturen var bevisst holdt litt mer generell, som Mathias sier, slik at andre også kunne se for seg et liv der.

– Men da vi kom i gang, ble det langt mer personlig. Vi begynte å tenke oss selv inn i huset, og det er det som har gjort hele forskjellen. I vårt profesjonelle virke tar vi alltid utgangspunkt i kundens behov. Så i starten jobbet vi nesten mot oss selv – men det oppdaget vi jo ganske raskt, ler han.

Både i arbeidet og privat er Julie og Mathias opptatt av kontraster, og huset er på mange måter bygget med et lukket ytre og et åpent indre. Utvendig fremstår bygningen som enkel og stram, men kommer man tettere på, trer en detaljrikdom frem i det som ellers virker nøkternt – som i murverket, der ligge fugene er trukket inn og stussfugene frem, slik at det oppstår lange, tydelige linjer. Også uteområdet spiller på kontraster: mørke steiner mot varmt treverk, stram arkitektur mot en myk hage.

– Vi har blant annet valgt rund naturstein i overgangen mellom terrassen og hagen. Det gir et gammelt, litt mykere, uttrykk mot den strenge fasaden. Vi ønsket at det ikke skulle bli for stramt og kantete, forklarer Julie.

Hagen har de tegnet i samarbeid med lokale gartnere. Terrenget rundt tomten er kupert, og store deler av landskapet er fredet. Derfor har de hentet elementer fra nærområdet, som en lav steinmur som skjermer mot veien – et grep som går igjen i landskapet rundt.

– Vi har jobbet med lag i hagen for å skape dybde. Med forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn, slik man gjorde i malekunsten på slutten av 1900-hundretallet, forklarer Mathias.

Et hus bygget til fellesskap

Når man beveger seg inn, blir det raskt tydelig hva paret mener når de sier at de har tenkt seg selv inn i huset. Dette er nemlig et hjem bygget for fellesskap og for å være sammen.

– Det passer oss godt. Andre ville nok hatt behov for å kunne lukke av rommene på en helt annen måte enn vi har, konstaterer Mathias.

Det han viser til, er at huset bare har én tradisjonell dør – hoveddøren. Ellers har den lange bygningskroppen fire skyvedører og en tofløyet dør til toalettet. Overgangene mellom funksjonene beskriver paret som tydelige, mens rommene oppleves som flytende.

– Vi har tenkt nøye gjennom hvor de ulike funksjonene er plassert. Huset er åpent, slik at vi kan se hverandre. Samtidig gjør lengden at lyd dempes. Barna har sin ende og vi voksne vår, og så møtes vi i midten, forklarer Mathias.

Familien består av Julie og Mathias, tre barn – og hunden Abu. Sammenhengende rom stiller store krav til interiøret. Paret har derfor måttet tenke i helhet og rekkefølge fremfor å innrede rom for rom, for å skape en naturlig flyt. Ryggraden i huset er den lange, auberginefargede skapveggen, som strekker seg langs hele boligen. Den er langt mer enn bare oppbevaring: Den skjuler en ekstra fryser, vaskemaskin og tørketrommel, tv samt flere sitte- og lekenisjer.

Konseptet er enkelt, men fargen og funksjonene gjør at skapveggen blir en levende og integrert del av hverdagen, snarere enn et passivt element. De innebygde løsningene spiller en sentral rolle i huset og fungerer nærmest som møbler i seg selv – enten det er på kjøkkenet, i garderobene, i skapene på soverommet eller ved inngangen. Alt er bygget i HeartOak fra Dinesen, som også er brukt på veggene.

– Med en så åpen planløsning blir rot fort synlig, og det krever at man er flink til å holde orden. Det som er husets største kvalitet, kan også bli en akilleshæl og stiller ekstra krav til hvordan man innreder, sier Mathias, før Julie legger til:

– Vi har hele tiden visst at vi ikke kunne ha mange møbler. Stueområdet var faktisk enda enklere i begynnelsen, ettersom den store hylleløsningen ikke var del av den opprinnelige planen.

–Vi ønsket oss først en stor, hvit vegg til kunst, men den fungerte ikke i rommet. Hyllen kom til senere, og nå er den blitt det jeg er aller mest glad i, forteller Julie. For Mathias er det særlig de flytende overgangene mellom inne og ute som gang på gang bekrefter at det var riktig å bygge huset ut fra deres familiebehov – ikke andres.

– Vinduene går nesten helt ned til gulvet, og når man sitter i sofaen, kan det føles som om man sitter ute på terrassen. De store skyvedørene gjør det mulig å sette inn et langbord når vi har mange gjester. Dette er et hjem skapt for fellesskap. Om sommeren, til barnebursdager, åpner vi opp og har hoppeslott og vannlek i hagen.