Se grepene interiørarkitekten tok for å maksimere plassfølelsen i Oslo-hjemmet

Bakvendtlandmetode

For å få det nye puslespillet til å gå opp var det nødvendig å rive vegger og dører og sette opp nye. Og det er nå interiørarkitekten bruker sin bakvendtlandmetode. Den spesialbyggede sofaen er så å si koblet på glassveggen mot soverommet. Veggen er plassert og designet etter sofaen.

Det samme gjelder halvveggen i entreen. Der dikterte benkens dimensjoner hvor veggen skulle stå. Resultatet er et interiør der alt henger sammen, og alle elementene har sin naturlige plass.

– Jo flere enkeltelementer man har, jo mer rotete blir det. De plassbyggede løsningene sørger for at du får rene linjer, rolige flater og dermed en opplevelse av luftige rom, forklarer Alexandersen.

De lure grepene består altså ikke av Reodor Felgen-aktige innretninger, men heller diskré tilpasninger som i sin tur skaper den gode roen – og romfølelsen. Den åpenbare ulempen: Planløsning og møblering er låst. Møblene er bygget for å bli. Å bygge et interiør på denne måten krever at man tenker seg om to ganger.

– Vi pleier å anbefale plassbyggede løsninger bare til folk som har tenkt å bli boende en stund.

De integrerte møblene er formmessig beslektet med de løse møblene beboerne hadde med seg fra sitt forrige hjem: Piet Heins Superellipse og Arne Jacobsens Syver-stoler kan begge takke sitt myke formspråk for sin visuelle slitestyrke.

Alexandersen peker på hvordan de plassbyggede møblenes avrundede hjørner bidrar til å gi en mykhet til interiøret. Ved å unngå rettvinklede, harde hjørner skapes bedre flyt i boligen, ettersom det blir færre skarpe kanter å dulte borti. Et slikt formspråk er særlig hensiktsmessig når man jobber med compact living, mener interiørarkitekten.

– Du kan tåle at funksjoner plasseres tettere på hverandre når hjørnene er avrundet.

Fargene bidrar også til den rolige atmosfæren, og også disse er av det diskré slaget. Vegg, himling og listverk er malt i en lys, gulaktig beige som tilfører varme uten å insistere på seg selv. Ellers står naturmaterialene frem slik de er: Møblene er i oljet eik, og eikeparketten er forsiktig hvit-pigmentert. Oppskriften er behagelig, men kanskje litt kjedelig, hadde det ikke vært for den ene fargen som plutselig smyger seg inn og røsker i ton-i-ton-paletten.

– Hvis man ønsker et nøytralt hjem der naturmaterialene står i fokus, kan man likevel bruke farger. Jeg synes man lykkes best ved å velge én farge og repetere denne i hvert rom på ulike måter. Det gir både sammenheng og variasjon, sier Alexandersen.

Rødfargen er en integrert del av hele prosjektet

– Mange er redd for rødt, så jeg er glad for at vi fikk det til.

Hun snakker ikke her om det evinnelige boligstylingtrikset, der den ene fargen dukker opp på puter, pledd, kjøkkenmaskin og et abstrakt maleri. Nei, her er fargen benyttet på selve interiørelementene og inngår slik som en integrert del av hele prosjektet. Rødfargen er ikke av det hissigste slaget. Her finnes snev av både rosa og brunt, men fargen fremstår likefullt som en aksent i det bleke universet. Vi finner den i grepene på garderobeskapene på soverommet, på karmene rundt åpningen til balkongen og på selve dørene.

– En dør er en slags portal og veldig fin å fremheve med farger, mener interiørarkitekten.

Mellom stuen og kontoret står en dør som er unntatt fargeregimet. Denne er i opakt glass, og sammen med glassveggen den hører til, bidrar den til å sluse dagslyset inn i boligen, samtidig som behovet for privatliv ivaretas. Når roen skal dyrkes, må de lavmælte kvalitetene opp og frem. Og midt på dagen skinner sola gjennom hele leiligheten.