Bli med inn i det danske kongeparets nye, sirkulære anneks

Fra Sydpolen til Milano

Den første, lukkede delen av annekset er privat, mens den åpne rommer den mer «offisielle» delen i form av et stort rom med kjøkken og møtefasiliteter. På den måten har byggherren (kongeparet) og arkitekten (danske Anders Lendager) sørget for at bygningen speiler eierne som representanter for et moderne monarki. Samtidig er det tatt hensyn til at den både står på et historisk fundament og er en naturlig del av sin samtid.

Opprinnelig var annekset et gammelt verkstedbygg fra 1890. Bygget ble ikke lenger brukt, så kongeparet måtte overveie dets videre eksistens. Den enkleste løsningen ville vært å rive det og i stedet bygge noe som dekket dagens behov.

Slik gikk det imidlertid ikke.

Arkitekt Anders Lendager er for lengst blitt kjent og ansett som en visjonær arkitekt med bærekraftige prinsipper. På oppdrag fra VisitDenmark har han tegnet en paviljong til den årlige designmessen i Milano. Veggene består av 1250 stoler som er stablet på alle tenkelige måter. Men ikke nok med det, stolene er blant annet laget av resirkulert plast, som opprinnelig var små øltønner Carlsberg hadde laget til det corona-avlyste OL i Tokyo i 2020, mens takplatene er laget i samarbeid med et firma i en flyktningleir i Uganda.

– Anders er jo en utrolig innovativ arkitekt. Han flytter virkelig grenser for hva som lar seg gjøre. Som entreprenør får man ofte bare en beskrivelse: «Gulvet skal være laget av dette» osv. Men når man får være en del av samarbeidet, bli med tidlig i prosessen og kan foreslå ting, så får man plutselig en aktiv og involverende rolle. Det er veldig positivt, forklarer tømmermester og entreprenør Kristian «Iver» Chemnitz Iversen, som har deltatt i realiseringen av paviljongen.

Paviljongen ble på mange måter et eksempel på hva man kan få til hvis man tør å tenke utenfor boksen. Og som kronen på verket gikk dronning Mary (den gang kronprinsesse Mary, red.) forbi, som en del av en dansk næringslivskampanje som fokuserte på bærekraftig design og arkitektur. Hun ble presentert for Lendagers paviljong og spurte interessert om prinsippene arkitektkontoret er kjent for: det sirkulære og det innovative.

Plutselig var det noen brikker som falt på plass, for under den offisielle middagen henvendte dronning Mary seg til Lendager og fortalte ham om det gamle verkstedbygget på Fredensborg. Dronningen husker tydelig det tankevekkende møtet med arkitekten og forteller:

– Under middagen grep jeg sjansen og spurte – vel vitende om at han primært jobber med større byggeprosjekter – om han ville vurdere å forvandle et gammelt verkstedbygg. Jeg forklarte hvilke tanker jeg hadde om bruken av bygningen, og at jeg ville gjøre både ombyggingen og driften av bygget så bærekraftig som mulig. Han svarte at det hørtes interessant ut, men at han måtte se bygningen først. Heldigvis så han muligheter, for strukturen i det gamle toetasjes verkstedbygget var sterk, og den var bygget av solide materialer. Derfra startet vi, og det at vi skapte et rom hvor håndverkere, arkitekter og fagansvarlige jobbet sammen og kunne tenke fritt, slik at kreativ og innovativ gjenbruk samt bærekraftige løsninger kunne få utfolde seg, ble avgjørende for renoveringen.

Så bærekraftig som mulig

Det å kunne tenke fritt ble avgjørende, for det ble skapt en arbeidsplass der både de som planlegger og de som gjør jobben fikk drodle sammen, og der alle støttet hverandres ideer – uansett hvor umulige de måtte virke.

Dels Lendager, da han skulle tegne den nye versjonen av annekset, og dels Iver, entreprenøren som vant anbudsrunden med et tilbud som handlet om minst mulig karbonutslipp per kvadratmeter.

Dette løste han ved å foreslå en byggeplass med et snekkertelt rett ved stillaset. I det kunne de foreta en komplett kartlegging av alle materialer, se hva som kunne gjenbrukes med en gang, hva som måtte bearbeides, rengjøres og tilpasses, og hva de eventuelt måtte supplere med for å realisere byggherrens og Lendagers visjon for det gamle verkstedet.

Teltet betød at det i hele perioden var en aktiv byggeplass. Hver dag jobbet de med å sette i stand det som allerede var der. Dels fra den gamle bygningen som de tok ned, og dels materialer man fant i de nærmeste omgivelsene, slik at man ikke måtte vente på ting som kom langveis fra. Andre etasje ble revet ut, og gulvet ble til nye vegger i en trekasse, en «kjerne», i det nå åpne rommet, mens man unngikk å lage bærende søyler eller vegger ved å stabilisere takbjelkene med nye støtter i takkonstruksjonen.

Annekset ligger som sagt tett inntil Kancellihuset, så i tillegg til at kongeparet kunne følge prosessen på nært hold, hadde de også som byggherrer jevnlige møter med arkitekten og entreprenøren.

– Det ble tenkt og tegnet. Mannen min og jeg var involvert i prosjektet fra start til slutt, og vi samarbeidet med håndverkere og arkitekter om å finne gjennomførbare og riktige løsninger. Det er fascinerende å oppleve hva det som allerede er, kan bli til. Det var magisk å se ideene ta form, først på papiret og deretter i det ferdige resultatet. Alle gikk begjærlig løs på oppga- ven og spørsmålet – hvordan kan vi gjøre dette mest mulig bærekraftig? Selvfølgelig har det også vært utfordringer og til tider litt prøving og feiling, for det å prøve noe nytt krever tålmodighet, og man må ha tro på at det skal lykkes, forteller dronningen.

Resultatet ble ikke bare en bygning der karbonavtrykket var lavest mulig, men også en bygning der nye og ukjente metoder, som både arkitekten og entreprenøren utviklet, ble testet, slik at de kan brukes fremover.

Som for eksempel terrazzogulvet som dekker hele underetasjen. Opprinnelig var det av betong og støpt på begynnelsen av 1900-tallet. Planen var å fjerne det gamle gulvet for å legge gulvvarme og deretter legge nytt basert på brukte betongelementer fra et revet parkeringshus. Gulvet viste seg imidlertid å være mer eller mindre støpt på stedet, og derfor inneholdt betongen masse morsomme steiner fra innsjøene i nærheten. Så Iver, som akkurat hadde kjøpt en sag som kunne litt av hvert, foreslo en annen løsning for Lendager:

– Det var jo en gammel støp med steiner i betongen, så jeg sa til Anders: «Hva om vi skjærer gulvene i firkanter, tar dem ut i snekkerteltet og sliper dem ned, slik at terrazzouttrykket kommer frem?» Og det endte vi med å gjøre. Så det gamle gulvet har fått nytt liv, og alt ble lagt uten at vi måtte bruke ny sement.

Lendager og byggherren var nemlig straks med på ideen, og etter en del hodebry fant de en arbeidsmetode som effektiviserte prosessen. – Den er helt ny – dette er det ingen som har gjort før, smiler Lendager. Deretter kom fugen mellom flisene. Her knuste de allerede ødelagt betong og fant rester av murstein, granitt og annet, som de blandet til de fikk den ønskede fargen. Resultatet ble et gulv som forteller sin helt egen historie om stedet.

Grønlandsk marmor og treverk fra det kongelige verkstedet

Det er mange «juveler» i bygget. Som for eksempel den grønlandske marmoren som Lendager ved en tilfeldighet – eller kanskje som han selv sier: «Øynene ser ofte det hodet er fylt av» – klarte å redde fra destruksjon under et besøk på en annen byggeplass. Han fikk lov til å kjøpe steinen som skulle hives, til kilopris. Marmoren og annet «avfall», alt fra treverk til tak- og murstein, ble presentert for kongeparet, og Lendager forteller:

– Jeg tror aldri at noen har kjørt så mye avfall inn på Fredensborg! Vi presenterte forskjellige materialer, fortalte hva de kunne brukes til, og hva besparelsene var. Da vi kom til den grønlandske marmoren, ble kongeparet helt forelsket, og det ble bestemt at vi skulle bruke så mye vi kunne av den. Derfor endte vi opp med grønlandsk marmor på alle overflater. Så den ble på en måte reintrodusert. Det var selvfølgelig mange feil i den, som riper og hull. Men kong Frederik og dronning Mary mente at sporene var med på å fortelle at materialet hadde hatt et tidligere liv, og at det nå var blitt en del av Fredensborgs kulturarv.

Lendager legger til at marmoren hadde blitt valgt bort i det andre bygget, fordi man ønsket å erstatte det med treverk for å sende mer «bærekraftige» signaler. Flisene som ikke ble knust under rivingen, ble brukt på kjøkkenet, mens andre ble skåret til og brukt på et bad og som hyller. Det er tusenvis av år gamle duse grå, jade- og mørkegrønne mønstre, som ifølge Lendager ser ut som seler eller leoparder, er «helt vidunderlig vakre» og har et gåtefullt utseende. En annen juvel må sies å være det kunstverket som befinner seg på baksiden av trekassen inne i bygget. Det er laget av treemner som kongehusets eget verksted har reddet. Noen av emnene er flere hundre år gamle, de har fulgt offisielle møbelgaver og skulle brukes i tilfelle møbelet trengtereparasjon. I anneksets kunstverk er alle emnene likeverdige, ingen er viktigere enn et annet, uansett om det er edeltre eller furu.

Spør man dronningen om det finnes én detalj i prosjektet som hun er spesielt begeistret for, er svaret:

– Jeg liker helheten mer enn detaljene, men omvendt kan man jo si at helheten består av alle de gjennomtenkte detaljene. Det er en bygning skapt av nytenkning, og forhåpentligvis tar alle involverte inspirasjonen med seg videre i nye byggeprosjekter – både her hjemme og i utlandet, sierhun og legger til:

– Hvis jeg skal nevne én ting som gjør meg spesielt glad, så er det at noe tilsynelatende verdiløst kan få nytt liv, og tanken om at en persons skrot kan være en annens gull.

En romantisk hage med biologisk mangfold

Apropos det, så er alle møbler (selvfølgelig dansk design) bevisst funnet eller kjøpt brukt. Unntaket er det vakre møtebordet. Det er laget til annekset av kongehusets snekkerverksted av restmaterialer og er laget etter samme prinsipp som collagekunstverket på veggen. Med ileggsplater har bordet plass til opptil 18 personer. Setter man seg her, vil man enten sitte lenge, for huset har en forunderlig ro, eller så vil øyet fanges av et annet av dronningens prosjekter, nemlig Den ville hagen, og lokke deg ut. En hage som på ingen måte minner om slottets stramt komponerte barokkhage, men som likevel er gjennomtenkt på sin måte.

Vakkert avgrenset av gressplener fulle av kløver ligger den som en liten øy rundt et himmelhøyt eiketre. På stammen henger et insekt-hotell, og rundt «øya» summer biene og sommerfuglene danser, ikke bare om dagen, men også når mørket faller på. Det er helt bevisst, forklarer Christine Waage Rasmussen, landskapsarkitekt og ansvarlig leder for den danske Slotts- og Kulturstyrelsen.

– Særlig hjemmehørende planter er bra for insektlivet, fordi insektene er tilpasset dem. Det er også fint å ha blomstring over lang tid, for det gir insektene mulighet til å hente nektar over en lengre periode. For eksempel trives rød jonsokblom veldig godt. Og margeritter og tusenfryd. Det er også noen nattfioler – som for øvrig dufter helt vidunderlig! De dufter om natten, og det tiltrekker nattsvermere og andre nattaktive insekter. Det er også brennesle her, som jo er hjemmehørende og en fantastisk vertsplante for sommerfugler. De legger eggene sine der, og dermed har larvene noe å vokse seg store på.

Med andre ord, forklarer Waage Rasmussen, har Slotts- og Kulturstyrelsen med gjennomføringen av Den ville hagen tenkt «bredspektret». Og hun legger til:

– Det er mye snakk om naturlige hager, men en naturlig blomstereng er en kulturelt formet vegetasjonstype som må vedlikeholdes. Og man må være innstilt på at det er en form for dialog mellom natur og mennesker. Plantene «svarer» jo på vekstforhold, og vi kan så frø og plante ut så mye vi vil, men hvis plantene ikke trives, så vokser de ikke. Vi må jobbe med det som trives, og det trenger ikke være det samme fra år til år, sier hun og tilføyer om kontrasten til Slottshagen:

– I barokken var det viktig å vise at mennesket kunne kontrollere naturen. Det var en måte å vise makt på, man hadde formklippede alleer og hekker, og det var kontroll, kontroll, kontroll. I romantikken, som kom etter barokken, skulle det nettopp være naturen man dyrket, vel vitende om at det var et idealisert uttrykk. Det gjelder også her, vi prøver å jobbe med og respektere naturen fremfor å demonstrere makt ved å kontrollere den.

De siste årene har også Slotts- og Kulturstyrelsen begynt å slå gresset sjeldnere og la stubber og falne trær ligge, så lenge de ikke plager gjestene i parken. De lar også kvisthauger ligger, for da har pinnsvinene et sted å bo, og fuglene har noe å gjemme seg i. Den gamle eika ser også ut til å trives godt med ikke å få gresset klippet helt inntil stammen og over røttene. De nederste greinene er i hvert fall synlig grønnere nå, har dronningen notert seg.

Lokalforankret arkitektur

Snur man seg rundt og betrakter huset fra Den ville hagen, ser man en vakker endegavl bygget av gjenbrukte vinduer i forskjellige størrelser, men like, oljede vindusrammer gjør at de oppleves som en harmonisk vegg. Nederst er det store foldedører av glass som kan åpnes, slik at inne og ute føles som ett. Overveldet av inntrykk både forundres og gledes man over at et slikt sted finnes, og det at kreative og visjonære hoder har funnet hverandre i et felles rom hvor de fikk utfordre gammeldags vanetenkning, kommer alle som ønsker nye bærekraftige metoder til gode. Kongeparets anneks er ganske enkelt et inspirerende sted. Kanskje må vi i byggebransjen begynne å se innover og bakover, for som Lendager retorisk spør:

– Hva er dansk arkitektur? Vi har snakket om nordisk arkitektur og design i mange år, men den har jo i stor grad vært inspirert av internasjonale retninger fra Japan, Asia, USA osv. Så hva er den lokalt forankrede arkitekturen? Jo, det er bindingsverk, leirpuss, trefiberisolasjon. Organiske materialer som vokser lokalt, og som blir bearbeidet til byggematerialer. Det vi egentlig gjør, er å gå bakover for å finne inspirasjon til hvordan vi kommer oss fremover. Det er også viktig at vi på veien mot bærekraftige måter å bygge på, forstår vår kulturarv, vår bygningsarv og ser på hva som faktisk kan brukes til å lage våre fremtidige byer og bygninger.

Og dronningen er enig:

– Det ligger så mye potensial i bærekraftstanken, både her hjemme og i utlandet. Men vi er langt fremme i Danmark. Våre stolte håndverkstradisjoner, vår vilje til å flytte grenser og finne nye løsninger kombinert med gode samarbeidsevner gjør at vi har mye å tilby innen gjenbruk. Det fikk jeg virkelig øynene opp for i Milano, og fremover vil jeg bli minnet på det hver gang jeg trer inn i vårt resirkulerte anneks. For meg er det et vakkert bevis på at fremtidens bygg i stor grad kan skapes av fortidens ressurser, og håpet er at alle de involverte kan ta med seg erfaringene og kunnskapen de har opparbeidet her, og bruke den i nye prosjekter.

IIver er i hvert fall godt i gang med å motivere andre arkitekter, byggherrer og entreprenører til å jobbe mer fellesskapsorientert. Og løsningsorientert. Noe som egentlig kanskje er det samme?

– Prosjekter som dette tvinger jo folk sammen, for hvis man skal oppnå sirkulære, bærekraftige løsninger, må man samarbeide. Og få materialene kartlagt: Hva kan gjøres, hvilke fasadeplanker kan vi gi nytt liv, hva må vi gjøre innvendig for å håndtere alt riktig? Her har de gamle tregulvene blitt til vegger, og de gamle lektene har blitt til lister i taket. ALT er resirkulert.Bare det at du slipper å frakte bort tonnevis med avfall, slik man normalt gjør når bygg rives, er jo fantastisk, sier han og fortsetter:

– Vi har lært mye av prosjektene vi har gjort sammen med Lendager, og det at vi hadde en byggherre som var hundre prosent med på prosjekteringen og visjonene har vært fantastisk. Et bærekraftig, grønt tankesett krever at man våger, for løsningene er jo ikke beskrevet i detalj. Før man begynner, har man ikke en komplett plan på hva som skal gjøres, for du vet ikke hva du finner når du åpner konstruksjonen. Anvisninger med for eksempel «slik legger du et gulv ...» fungerer ikke, man må ta det som det kommer og prosjektere fortløpende.

Lendager supplerer:

– For meg har det alltid handlet om at jeg skal utfordre meg selv. Ta foreksempel vinger på vindmøller – en kjempeutfordring – hvordan resirkulerer man en 70 meter lang vinge av glassfiber til noe fornuftig? Eller gamle aluminiumsplater fra postkasser, som dem vi bruker på fasaden i et nesten 80 meter høyt trehus i Aarhus. Det å gjenbruke materialer som er vanskelige, og så gjøre dem vakre igjen, synes jeg er utrolig inspirerende og noe som klimaet umiddelbart reagerer positivt på – man sparer ressurser, sparer karbonutslipp – og jeg tror det er den eneste veien fremover skal vi klare å løse det vi står overfor av klimamessige utfordringer.

"Det er noe alle kan gjøre"

Apropos det å gjøre ting vakre igjen: Det er vanskelig å ikke legge merke til at annekset har blitt estetisk vakkert. Den kreative Lendager nøler diplomatisk med å kalle noe for vakkert og annet for ikke-vakkert, men medgir likevel at det estetiske kan være en avgjørende faktor for å få flere til åtenke bærekraft:

– Altså, min arkitekturutdannelse er jo i modernismen – Le Corbusier, Mies van der Rohe og Frank Lloyd Wright, masse glass, masse betong osv. Materialene i seg selv er det jo ikke noe galt med, men klimaavtrykkene de kommer med, er det i høyeste grad noe galt med. Og så handlet det om at «form følger funksjon», men det har jeg omskrevet til «form følger tilgjengelighet». Når man ser hva man har tilgjengelig, endrer det designen og arkitekturen radikalt, noe dette annekset er et veldig godt eksempel på. De arkitektoniske valgene og løsningene er styrt av tilgjengelighet, for eksempel størrelsen på et vindu eller ressurser som gjenbruk av treverk eller stein, og så må vi tilpasse designen etter det. Nå må vi tenke helt annerledes enn det vi lærte på skolen.

– Jeg elsker også vakker og estetisk arkitektur og design, det er jo også en av grunnene til at man velger dette faget – at man finner næring i å skape noe vakkert. Dette er aspekter vi må ta med inn i diskusjonen om bærekraft. Da jeg var student og jobbet med å bygge bærekraftige prototyper, brukte vi for eksempel blåskjell som isolasjon i fundamenter, og det luktet fryktelig ... Vi kjenner det også fra «hippiehus». Det finnes mange eksempler på bærekraftige boformer, men de har alltid, mer eller mindre bevisst, kommet med et «fravalg» av estetikk. Man var kun fokusert på bærekraft, og da ble det likegyldig om det var stygt eller ei. Dette gjør jo at det er vanskelig å løfte bærekraft inn i dagens byggeskikk, med de kravene vi har til arkitektonisk kvalitet. Og det er dette jeg synes er interessant. Altså å lage løsninger som ikke nødvendigvis er vakre, men løfte dem slik at de både blir bærekraftige og estetiske. Slik jeg ser det, oppstår en ny estetikk på denne måten. Det er ingen tvil om at kongeparets anneks har lykkes med å bli et eksempel på en ny og bedre byggeskikk. Men det krever at alle parter jobber sammen, understreker Lendager:

– Å lykkes er enormt inspirerende, og det skjer når man har en byggherre som er modig og tør å utfordre allmenn praksis. Det synes jeg vi har gjort i dette prosjektet. Kongehuset har trådt inn i en verden mange profesjonelle ville vært nervøse for. De var vist en åpenhet ved at de våger å gjøre ting som ikke er prøvd før. Vi har bygget fornuftig, vi har testet nye materialer og sammenlignet med de eksisterende, og vi har lykkes. Og jo flere man kan motivere til å bevare fremfor å rive, jo flere som gjenbruker i stedet for å kjøpe nytt, desto raskere når vi klima- og bærekraftsmål som gagner hele verden. Og dette er et viktig innspill, for det er snakk om et bygg som ikke er et slott, ikke et kontorbygg eller en stor skole, men noe som er på størrelse med en enebolig, og det er interessant. At det er noe alle kan gjøre. Byggherrene selv, det danske kongeparet, er heller ikke i tvil – det resirkulerte annekset er et vellykket prosjekt. Og bygget er for lengst tatt i bruk til møter og lignende virksomhet.

– I Milano opplevde jeg at estetikk og bærekraft kan gå hånd i hånd. Estetikk er naturligvis viktig, men jeg hadde ingen forventning om at resultatet skulle bli så flott. Når man kommer inn, blir man omfavnet av en spesiell ro – lyset, duften av tre, fargene, de organiske materialene og utsikten til natur og hage. Man sitter omgitt av natur i vissheten om at alle parter har gjort alt de kunne for å minimere forbruket og klimaavtrykket i byggeprosessen, og det er en god følelse. Jeg synes også det er gøy å se reaksjonene til besøkende som kommer til annekset for første gang. Jeg legger merke til hva de legger merke til, og forteller den bakenforliggende historien til alle som vil lytte, forteller dronningen oss til slutt.