© Foto: Peter Kragballe

Ta en titt på feriehuset som nærmest smelter inn i berget

Arkitekt Sara Lunneryd tegnet en hytte som vender seg vekk fra naboene og menger seg heller med granitt og furuskog. Se det imponerende resultatet her.

Et gledelig møte

Hadde hytta vært en person, ville du nok trukket litt overbærende på smilebåndet. Se, der står han, med ryggen til de andre og blikket vendt mot knauser og trær, liksom fortapt i sin kjærlighet til naturen. Han må være en nordboer. En mer veltilpasset type ville jo oppført seg motsatt; snudd seg fra det ville og uregjerlige, og heller åpnet seg mot sine naboer og forbipasserende langs veien. Tjänare!

Paletten innendørs er overveiende blek. Noen svarte elementer står for kontrastene: vindusprofilene, spisebordet Base fra Muuto og lysskinnen i taket. Pærene E27 og pendelen Unfold er også fra Muuto. Stålrørsstolene Cesca ble designet av Marcel Breuer i 1928, og har for lengst bevist sin klassikerstatus. Vasen er fra Georg Jensen.

© Foto: Peter Kragballe

Mot naturen

Men for arkitekturen er det ikke spørsmål om «født sånn eller blitt sånn». Det er alltid «skapt sånn», og for arkitekt Sara Lunneryd begynner det hele med tre prinsipper: Lyset, Mennesket og Naturen. I dette tilfellet syntes det åpenbart at Menneskets blikk skulle henvende seg mot Naturen, som til alt overmål befant seg på sydsiden – mot Lyset.

Hyttas vegger og himling er kledd i hvitoljet kryssfiner. Materialet ivaretar det naturlige preget, men er diskré nok til ikke å konkurrere med utsikten.

© Foto: Peter Kragballe

Interiøret er rolig og stramt, hvilket gjør at de få objekter som får synes trer tydelig frem.

© Foto: Peter Kragballe

For å unngå mylder og rot som tar opp kampen om oppmerksomheten, er alt av løsøre skjult bak lukkede fronter. Stolen i forgrunnen er funnet brukt.

© Foto: Peter Kragballe

Smarte justeringer

Derfor fikk hytta en forside og en bakside, der forsiden overveiende består av glass, og vender mot det ubebygde. Fasaden mot veien og naboene er mer lukket. Grepet er forsterket ved at himlingen skråner svakt oppover. Mens takhøyden er knappe 2,4 meter langs nordveggen, er den godt og vel 2,6 meter langs sydveggen. Slik opplever man at rommene åpner seg mot uterommet, og naturen føles tett på selv når man beveger seg rundt innendørs. Da er nabohusene fort glemt.

Stueseksjonen ligger i hyttas sørvestre hjørne. Langs kortveggen er det tydelig at himlingen skråner oppover mot utsikten. Sofaen er fra Ikea, krukken fra Kristina Dam og LTR-sidebordet av Charles og Ray Eames fra Vitra

© Foto: Peter Kragballe

En personlig forbindelse

Om tomtens definerte kvaliteter var utslagsgivende for hyttas utforming, har også lokal byggeskikk vært ledende for valg av materialer, mener arkitekten. Hun er selv oppvokst på den svenske vestkysten, og har landskapet under huden.

– Jeg føler meg veldig tett forbundet med havet og naturen her. De golde klippene og husene som står ute i dette miljøet er en stor inspirasjon i det arkitektoniske arbeidet mitt. I de fleste av prosjektene mine prøver jeg å gjenfinne den lokale tradisjonen for trebyggeri, og flette det inn i min mer moderne tilnærming til arkitektur, sier Sara.

Hovedsoverommet er også vendt mot tomtens viktigste attraksjon: naturen.

© Foto: Peter Kragballe

Skyvedører er litt mer tungvint å håndtere enn slagdører, men gir større mulighet for å skape åpenhet mellom rommene. Det gjør at sommerhuset føles større enn kvadratmeterne skulle tilsi.

© Foto: Peter Kragballe

Vegger og gulv er flislagt, men også på badet er kryssfineren hentet inn for å skape sammenheng. Vaskemaskinen er gjemt under vasken slik at den ikke forkludrer det sobre helhetsinntrykket.

© Foto: Peter Kragballe

"For meg er lyset den viktigste faktoren i et rom"

Til tross for sin åpenbare orientering mot furutrær, lyng og granitt, har ikke hytta helt forsømt sin bakside. Badet og gjesterommene lagt mot nord, og alle har hvert sitt høyreiste vindu. Når dørene får stå åpne til allrommet, kommer dagslyset fra begge kanter.

– For meg er lyset den viktigste faktoren i et rom, og jeg bestreber meg på at et rom skal ha lysinfall fra flere retninger, sier arkitekten.

Åpenheten mellom rommene bidrar dessuten til at hyttas 110 kvadratmeter virker enda flere. Og når glassdørene skyves fra, og innegulv og utegulv går ut på det samme, kan man lett ta seg i å lure: Hvor er det hytta egentlig slutter og naturen begynner?

Sommerhuset vender sin langstrakte, glassfylte fasade mot syd, mot den karrige kystvegetasjonen ved Grebbestad, rett på andre siden av svenskegrensen i retning Gøteborg.

© Foto: Peter Kragballe

Plattingen møter knausene omtrent som sjøen møter svabergene. Slik gir hytta inntrykk av å ville forenes med sine omgivelser.

© Foto: Peter Kragballe

Atkomsten er fra hyttas bakside, fasaden som vender mot nabohusene og veien på nordsiden. Rause vinduer bidrar like fullt til gjennomlys i hytta.

© Foto: Peter Kragballe