Funkisbolig fra 1930-tallet
Etter å ha blitt renovert en rekke ganger, var funkissjelen i huset fra 1930-tallet borte. Det gjorde stylist og interiørdesigner Katrine Martensen-Larsen noe med da hun overtok det.
Av
Da arkitekt Hans Dallerup Bertelsen tegnet de hvite funkishusene på begynnelsen av 1930-tallet, lo folk av dem. De forsto ikke byggestilens referanser til de nå beundrede Masters' Houses ved Bauhausskolen i Dessau, bygget av Walter Gropius – en av funksjonalismens fedre.
I dag er imidlertid husene, som ligger i bydelen Frederiksberg i København, ettertraktede. Ett av dem tilhører stylist og interiørdesigner Katrine Martensen-Larsen.
– Jeg hadde beundret de store hvite husene lenge, og da et av dem var til salgs, tok jeg turen innom. Rommene var fantastiske. De var mange, de var store, og jeg kunne se at bygningen var i god stand. Men stort mer enn det var det ikke å si om dem, forteller hun.
Det i dag hvite huset fra 1930-tallet var opprinnelig eggeplommegult, hadde røde vinduskarmer og blå detaljer. Da det ble bygget var det i en særdeles fremmed byggestil for danskene, og ingen ville kjøpe det.

Familien som hadde bodd i huset i nesten 30 år, hadde ikke forstått funkisstilen. De hadde innredet med tunge tepper på slitte parkettgulv, røde og gule vegger, kinesiske vaser og radiatorskjulere med sirlige mønstre. Flere steder var opprinnelige funkisdetaljer fjernet eller skjult bak senkede tak og oppsatte skillevegger. Så huset trengte en gjennomgående renovering for å få funkissjelen tilbake – og Katrine så mulighetene.
– Heldigvis var snekkerkjæresten min enig med meg, så vi ryddet kalenderne våre i to måneder og jobbet fra morgen til kveld, forteller hun. Noen ekstra håndverkere hadde de selvfølgelig også med på laget.
Kjøkkenet har Katrine tegnet sammen med snekkerkjæresten Henrik Falk, som også har bygget det. Innmaten er skrog fra Ikea, mens frontene er av oljet eikefiner og rammene av svarte mdf-plater.

– Vi har valgt kjøleskuffer fremfor et høyskap for å frigjøre veggplass i det relativt lille kjøkkenet vårt, forteller Katrine. Hun innrømmer at det ikke er like praktisk som et høyt et, men det er et kompromiss hun gjerne inngår. Komfyren er fra Steel, og vegglampen er fra Lampe Gras.
Trefjøler og kurver får stå fremme på kjøkkenbenken for å gi taktilitet til rommet. Den svarte vasken er et tøft innslag, som skaper helhet i fargevalget.

Sammen fjernet de de pyntede radiatorskjulerne og lagde i stedet smale vinduskarmer med plater av belgisk granitt. De slitte parkettgulvene ble fjernet og erstattet med støpte betonggulv ilagt varmekabler. Og de røde og gule veggene ble malt over med farger som fremhevet de funksjonalistiske detaljene.
Som stylist og interiørdesigner er Katrine Martensen-Larsen vant til å tenke ut nye løsninger i interiøret. Hun måtte imidlertid virkelig brette opp ermene og gå på med krum hals i dette store renoveringsprosjektet.
Det originale profilerte listverket vitner om at huset ble bygget i en overgangsfase: Utvendig var det de funksjonalistiske prinsippene som rådet, mens innvendig var man ikke helt klar for å gi slipp på de dekorative detaljene. Opprinnelig var det også korkgulv i huset, men etter å ha lagt under lim, trefiberplater, avispapir og parkett, sto det ikke til å redde. Dermed ble det betonggulv ilagt varmekabler i stedet.

Selv om sterke farger var vanlig i funkisarkitekturen – og til tross for at fasaden på huset opprinnelig hadde både knallrøde og sterke blå detaljer – valgte Katrine en mer nøytral palett.
– Jeg synes de monokrome fargene er vakrest, og trives best med dem i det daglige, sier hun. Dermed gikk hun for ulike nyanser av hvitt, beige, blått og sennepsgult, nøytrale farger som fremhevet husets sjel. Nå fremstår det igjen med en gjennomtenkt fargeskala og materialer som er funksjonelle og som ikke stjeler oppmerksomheten – helt i funksjonalismens ånd.
På veggen henger skulpturer utført av duoen WulffWinding i messing og oksidert sink, og installasjonen er laget spesielt til Katrine. – Når det knytter seg personlige historier til kunsten, gir den ekstra mening for meg, sier Katrine. Lenestolen er vintage av norskfødte Henry Walter Klein, omtrukket i ny tekstil. Stålampen er fra Jieldé, mens taklampen er en vintage PH-lampe fra Louis Poulsen. Stolene rundt spisebordet er av Charles og Ray Eames fra Vitra, også de vintage.

Røde og gule vegger og slitte parkettgulv er erstattet med en fargepalett i kjølig hvitt, samt slipte betonggulv. De gamle chesterfieldsofaene er trukket om i et fiskebensmønstret stoff fra Cole & Son. Lenestolen er en vintage Lounge Chair av Charles og Ray Eames fra Vitra.
– Jeg foretrekker alltid å kjøpe vintagevarianter av møbler som dette, de er langt vakrere når de har fått en patina, sier Katrine.
Katrine, som jobber med interiør i det daglige, er flink til å sette sammen små, stemningsskapende stilleben.

På den lille kisten står en gammel Christian Dell-lampe og keramikk funnet i en bruktbutikk. Gardinene i den sarte grånyansen er i lin og kasjmir fra Dedar. – Jeg har valgt de samme gardinene og opphengsmetode i nesten hele huset, ettersom det gir et rolig og harmonisk uttrykk, sier Katrine.
Arbeidsbordet i soverommet fungerte som spisebord i Katrines forrige hjem. – Jeg synes det passer bedre både i stil og størrelse på soverommet her, sier hun. Både bordlampen og keramikken er vintage, mens taklampen er Stretch av Amanda Betz fra Watt a Lamp. Veggfargen er Light Blue fra Farrow & Ball.

Katrine har valgt den mørkeblå fargen Railings fra Farrow & Ball i hallen for å fremheve de arkitektoniske funkisdetaljene. Korktrinnene i trappen er det eneste av det originale gulvet som lot seg bevare. Stumtjeneren med sete er designet av Front for Gebrüder Thonet Vienna, mens speilet er Adnet fra Gubi.
Opprinnelig var vinduskarmene i huset fra 1930-tallet røde, men Katrine har gjennomgående gjort dem svarte. I tråd med brytningstiden huset var oppført i – i overgangen fra det sterkt dekorerte til funksjonalismens strengere stil – har sengeteppet fått beholde sine dekorative frynser.