© Kira Brandt

Bli med inn i den 111 år gamle tradisjonshytta

I fire generasjoner har familien Martensen-Larsen eid den 111 år gamle sommerhytta. Den er en viktig del av familiehistorien, og i dette personlige essayet skriver interiørstylist Katrine Martensen-Larsen om barndomsminner og bridgekvelder, og om det å ha hytta til låns frem til neste generasjon skal overta.

I 1912 kjøpte oldefaren min, sakfører Wilhelm Stæhr, en tomt på cirka fem tønner land ved Nyrup Bukt, som ligger nord på Sjælland. Tomtene som lå mot sjøen, ble skilt ut fordi bonden som eide dem, syntes det var vanskelig å dyrke den sandholdige grunnen.

Og da kommunen i 1910 ga tillatelse til å stikke ut tomter til sommerhytter, slo en rekke velstående borgere fra byen Nykøbing til.

På sin nyervervede tomt bygget oldeforeldrene mine et lite badehus, og om ettermiddagene syklet de ofte dit og tok seg et bad. Naboene i byen ristet på hodet og lo – for hva skulle de vel med et slikt stykke sand, alle kunne jo sykle dit og bade når de hadde lyst!

I 1928 omkom Wilhelm Stæhr i en bilulykke. Han kolliderte med en mann som het Ravn til etternavn, og avisartikkelen som omtalte ulykken, fikk overskriften «Da Stæhren møtte Ravnen». Oldeforeldrene mine etterlot seg bare ett barn, og det var min farmor.

Fra en generasjon til en annen

Farmor giftet seg med Henning Martensen-Larsen, farfar, som var skogvokter i Dyrehaven, og i 1950 arvet farmor sommerhuset. Omtrent samtidig fikk farfar jobb som skogvokter for de kongelige skogene rundt Graasten Slott ved Sønderborg på Jylland, og dit flyttet han med kone og fire barn.

Faren min var deres yngste sønn. Besteforeldrene mine tilbrakte mange ferier i det lille badehuset, og med årene bygget de det om til en større sommerhytte.

På begynnelsen av 60-tallet døde først farmor og ikke lenge etter farfar. Far og søsknene hans arvet tomten. Eldstemann hadde bosatt seg i Norge og ble kjøpt ut, mens de tre andre delte tomten. Foreldrene mine bygget ny hytte på sin del.

Den gangen var mor nyutdannet interiørarkitekt, og for henne var det en drøm å kunne tegne og bygge selv.

I 1967, da jeg ble født, sto hytta ferdig og fikk navnet Stærkassen etter oldefar. Gjennom hele oppveksten har jeg tilbrakt feriene her, fra påske til høstferie. Jeg har fantastiske barndomsminner herfra. Vi lekte og badet fra morgen til kveld – brødre, søstre, fettere og kusiner, alle var med.

Og om kvelden spiste vi middag hos hverandre, før vi sovnet til lyden av de voksne som satt i stuen og spilte bridge. Fordi mor startet generasjonsskiftet for mange år siden, har jeg hatt muligheten til å gi barna mine den samme oppveksten.

Far døde i 1994, og det ble for mye for mor å passe alt, så da overtok jeg. Tomten var heldigvis stor nok til at broren min også kunne få seg hytte.

Fellesskapet og familien gjør det spesielt

Jeg har ofte tenkt på hvor heldige vi er som fremdeles har stedet i familien. Opp gjennom årene har det vært mange anledninger der utfallet kunne blitt annerledes. For det første var det heldig at oldefar kjøpte det og ikke brydde seg om at naboene lo.

Og at oldeforeldrene mine fikk bare ett barn. Det andre er at farmor og farfar ikke solgte tomten fordi avstanden mellom Sønderborg og Nyrup var for stor, for på 50-tallet var det nemlig en dagsreise.

Det var også heldig at far og søsknene hans ble enige om å dele den i tre, og at ingen av dem har solgt. I tillegg til den vakre beliggenheten er det nemlig fellesskapet og familien som gjør stedet helt spesielt for oss.

Det er fortsatt ingen som har planer om å selge. Stedet er ganske enkelt uerstattelig, og derfor siste man vil kvitte seg med. Jeg ser det slik at vi har det til låns så lenge vi lever, og at det skal gå videre til våre etterkommere.

Jeg tror oldefar hadde blitt kjempeglad om hadde han visst hvilken unik gave han ga videre til sine barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn.

Nye oppgraderinger med tiden

I de årene jeg har eid hytta, har jeg tatt godt vare på den. For et par år siden ble jeg kjæreste med Henrik Falk, som for øvrig er en av de dyktigste snekkerne jeg vet om, og sammen har vi oppgradert hytta. Henrik bygger, og underveis designer vi sammen.

Siste tillegg til Stærkassen er et vakkert håndlaget kjøkken. Underveis i byggeprosessen satt vi på gulvet ved siden av det store vinduet mot sjøen og diskuterte hvordan vi best kunne lage et kjøkken som passet hyttas arkitektur.

Plutselig utbrøt Henrik:

– Hvorfor i alle dager bygger vi ikke et stort karnapp og utvider mot vannet? Neste dag kjørte han til trelasthandleren og kjøpte lekter og planker og ga seg i kast med enda et prosjekt. Så Stærkassen har nytt godt av Falken.