Arkitektur gjennom generasjoner
I Kjetil Poulssons familie er arkitektur nærmest en del av DNA-et. Oldefaren Magnus Poulsson tegnet blant annet Oslo rådhus, bestefaren og faren var begge arkitekter, og selv husker han godt hvor stas det var som barn å bli med faren på jobb og studere de små modellene av det som skulle bli til store byggverk.
– Jeg brøt rekken og ble psykolog, men det er kanskje ikke så langt unna. Psykologisk rom er et sentralt begrep i psykoanalysen, forteller Kjetil.
"Det er den fantastiske utsikten som preger interiøret mest"
Store furutrær og bergknauser er tegnet inn i utformingen, og utvendig dekker vedlikeholdsfrie weatherboards tak, kledning og underside. Samme prinsipp er tatt med inn, med treverk på alle flater: poppelfiner på vegger og i tak, og gulv i ask.
– Poppel er et ganske mykt materiale, mens ask er hardt. De er ikke ulike i fargen selv om de er ulike i karakter. Sammen danner de en stille helhet, som gjør at menneskene og objektene står i fokus. Men det er den fantastiske utsikten som preger interiøret mest, sier Knut Hjeltnes.
Smarte løsninger som fanger lyset
Store vinduer rammer inn Oslofjorden, som ligger like utenfor døren. En av arkitektens utfordringer var at fjordutsikten, som man gjerne vil ha i oppholdsrommet, ikke var på samme sted som det attraktive solinnfallet. Huset er derfor bygget rundt et atrium, hvor utstrakt bruk av vinduer og vindusnisjer sikrer lysinnfall gjennom huset.
– Fra kjøkkenet har man utgang til atriumet med sørsol og god ly. Herfra kan man gå ut på gresset i forlengelse av uteplassen til et område med kveldssol, forteller arkitekten.
"Jeg ville ha et hus som sier «kom inn og slå deg ned»"
Eneboligen sto ferdig i 2015 og måler 200 kvadratmeter, inkludert utleiedelen i underetasjen. Kjetil og barna, 14 år gamle Peter og 16-åringen Eline, disponerer cirka 130 kvadratmeter fordelt på to bad, tre soverom, to mindre oppholdsrom og et stort allrom med stue, spisestue og kjøkken. En liten klatrevegg er det også blitt plass til, Kjetil er nemlig en ivrig klatrer.
– Jeg ville ha et hus som sier «kom inn og slå deg ned», et hus som inviterer til bruk. Det er ikke for stort, treverket gjør at det oppleves varmt, og plassen er godt utnyttet. Jeg tenker ikke at omgivelsene alene er avgjørende for livskvaliteten, men når jeg oppholder meg i allrommet tenker jeg ofte på hvor vakkert det er, avslutter Kjetil.