Vi kjøpte huset av svigerforeldrene mine, forklarer Ole Berg, som ennå ikke har fått summet seg helt etter den omfattende renoveringen han akkurat har fullført. – Derfor kjente vi jo huset godt og visste at mye måtte gjøres. Planløsningen fungerte ikke så godt med mange små og litt mørke rom, fortsetter han.

– Vaskerommet var for eksempel plassert i husets beste hjørne mot sydvest og utsikt til hagen. Dette området ville vi gjerne integrere i et nytt kjøkkenallrom. I tillegg skulle hele andre etasje gjøres om for å gi rom til de tre barna våre. Begge badene og kjøkkenet skulle skiftes ut, både elektrisk anlegg og rør skulle legges på ny pluss at hele kjelleren skulle graves ut, isoleres, få forsterket fundament, nye gulv og trapp opp til første etasje.

– Før vi fikk sukk for oss hadde vi skrelt bort nesten alt inni huset, bare ytterveggen og litt av etasjeskillerne sto igjen. Foreldrene mine trodde vi var blitt gale, supplerer Helene Berg. Og etter hvert som ting ble revet ned, dukket det opp en del overraskelser. Som råtne bærebjelker.

– Bjelkene hvilte nemlig direkte på grunnmuren – noe som fungerte helt fint da bygget ble brukt til hester, men som ble problematisk da veggene på 80-tallet ble pakket inn i gipsplater og fukten ikke
slapp ut. For å sikre bjelkene måtte de installere en stålkonstruksjon som hindrer direkte kontakt mellom muren og treverket. Det ble en kostbar affære.

– Da hadde det vært fint med eierskifteforsikring, forteller paret. Hele renoveringsprosjektet tok omkring ni måneder og gikk ikke helt smertefritt. – Det var til tider helt forferdelig, spesielt siden jeg var så involvert i detaljene, forklarer huseieren. Av ting han tok hånd om selv, var blant annet sandblåsing av samtlige synlige bjelker i huset. Bjelker som på 1980-tallet var blitt grundig dekket av brunmaling.

– Hvis jeg noen gang skal kaste meg ut i en så stor ombygging igjen, håper jeg å ha lært av denne erfaringen. Lært at det kan lønne seg å ansette en entreprenør som kan ha alt ansvaret og delegere arbeidet til håndverkerne sine. En entreprenør kunne nok kanskje også ha gitt oss et mer realistisk kostnadsoverslag. Nå endte vi opp med en sluttsum på dobbelt så mye som det vi hadde regnet med.

At det likevel har vært verdt alt strevet, hersker det ingen tvil om. Huset bugner av sjel og har fått en genial planløsning. Det har alt det en barnefamilie kan drømme om, som det store kjøkkenallrommet med plass til både spisebord, piano, sofagruppe og en liten arbeidskrok – og direkte utgang til den solrike hagen.

Helene og Oles innredningsfilosofi er enkel: Så få møbler som mulig. – Nå når vi endelig har fått store, lyse og luftige rom, hadde det jo vært dumt å overlesse dem med møbler …